Globalnytt
12
Skoleavis for Norsk nettskole
|
|
|
|
 |
Cotopaxi Av Arnstein i Ecuador Torsdag 24 februar satt jeg, Hans Øyvind Lied (En kamerat av meg), og Asbjørn Lied (broren hans) oss på bussen. Etter en busstur på elleve timer kom vi til Quito, hvor vi tok en drosje til hotellet.
Dagen etter reiste vi til reisebyrået vi hadde avtalt med på forhånd. Avtalen var at vi skulle møtes der ni, men da vi kom frem var det stengt. Vi ringte på hos naboen for å høre om hun viste noe. Hun sa at de ikke brukte å åpne før klokken ti. Siden det var en time til de skulle åpne, dro vi til nærmeste butikk og kjøpte mat til turen. Da vi kom tilbake, hadde enda ikke noen kommet, så vi satte oss til å vente. Da de kom, gikk vi inn for å prøve utstyr. Vi fikk med oss støvler og isøkser og kjørte opp til Cotopaxi. Bilen kjørte ikke helt frem til hytta, men stoppet på en parkeringsplass 4500 m.o.h. Her tok vi på oss støvlene og litt ekstra jakker og gensere, og gikk de siste 300 meterene til hytta. Da vi kom inn i hytta var det noen folk der fra før. Vi fikk mat og satte oss ned og snakket sammen. Vi snakket litt me de andre folka der og. Det var to tyskere ( de skrøt veldig av Norge), tre amerikanere, en canadier, en gjeng med ecuadorianere som dro samme dag, og noen andre jeg ikke husker hvor kom fra. Hele dagen gikk egentlig med til å hvile, spise og venne seg til høyden, bortsett fra en 20 minutters tur vi tok for å teste kondisen. Vi la oss i sju-tiden. Jeg prøvde å sove, men det er ikke så lett når du ligger 4800 meter over havet og har en hvilepuls på sikkert 120! I to ti tiden om natta våknet alle (vi lå i en sovesal). Vekkerklokka jeg hadde hatt i sekken hadde stått på. Etter det fikk jeg litt mer søvn til klokken tolv. Vi ble vekket av guiden og sto opp. Klokken ett hadde vi spist, kledd på oss alle klærne og pakket sekken. Vi gikk ut… Det var helt mørkt. Vi så ingen ting før guiden vår skrudde på hodelykta si. Vi gjorde det samme. Vi gikk i en og en halv time i mørket i en oppoverbakke vi trodde aldri skulle ta slutt. Det var helt jevnt over alt, ikke en haug som stakk opp av snøen! Dessuten var det fryktelig bratt, guiden vår sa det var 50º i gjennomsnitt. Endelig stoppet vi. Jeg hadde for lengst funnet ut at jeg hadde på meg alt for mange klær, så jeg utnyttet sjansen til å ta av meg ullgenseren. Her tok vi på oss brodder under skoene og tok fram ishakkene. Guiden tok fram tauet og vi festet oss til det. Vi begynte på en enda brattere strekning (visst nok var det her vi kom ut på breen, men jeg så ingen forskjell). Vi hadde tatt igjen de andre nå, for guidene diskuterte hvor det var sikrest å gå over bresprekkene. Etter noen timer til stoppet vi og måtte snu. Guidene fortalte oss at på grunn av all nysnøen kunne noen av snøfonnene lenger opp rase sammen. Vi kom til 5300 m.o.h. Vi hadde igjen nesten 500 meter for å bestige verdens høyeste levende vulkan. Det var kjedelig at vi måtte snu, men det var allikevel en fin opplevelse.
Her er en side på Internett der det står om denne vulkanen: |
||||||||||||||||||
|
|
||||||||||||||||||||
