Globalnytt 17
Skoleavis for Norsk nettskole

 Ansvar for dette nummeret: 7. klasse.  Redaktør:  Arne Heimestøl 

Kald og redselsfull natt for to gutter!

Den gjorde en knirkende lyd som fikk dem til å grøsse. Ei gammel postkasse hang og slang. Navnet var utydelig og papirlappen var nesten skrelt av.

De stoppet et sekund. Var det ikke en mystisk skygge bak det treet, tro? Guttene nølte. De kikket bak seg. Jo, der stod Åsa og Torbjørn og glante.

- Tror du de virkelig tør? spurte Åsa.
- Er ikke sikker…. Men, jeg begynner å fryse, så jeg går hjem, sa Torbjørn.
- Men vi kan da ikke la dem være igjen her!
- Det var de som valgte å komme hit. Vi kommer heller i morgen og ser etter dem. 
- Greit, da…, sa Åsa. Hun begynte å bli kald selv og lengtet hjem.

Imens hadde Øivind og Lars våget seg helt opp til inngangen, til det skremmende huset. De hadde tråkket på det gule graset som skulle forestille en plen. De kikket bak seg igjen.

- Øivind, nå har de andre gått..
- Har de? spurte han lettet.
- Ja.. det har de, føyde Lars til.
- Da kan vi kanskje gå hjem vi også, prøvde Øivind seg.
Lars glodde på Øivind. Han ble plutselig alvorlig.
- Du er vel ikke redd?
- Jeg, nei! svarte Øivind og mannet seg opp. Bare tenkte at du begynte å bli det.

Det ble stille mellom dem. Begge visste hva de ville.. De ville snu seg og løpe i rasende fart og ikke stoppe før de var hjemme. Men de kunne jo ikke gjøre noe slikt… De stod der og så på det falleferdige huset. Det virket skremmende mot den blekkmørke himmelen. Månen stirret på dem og gliste. De følte det i hvert fall. Det var like mørkt inn i huset som det var utenfor også. Ikke et lys å se. Døren var full av støv og det fantes spindelvev i hvert eneste hjørne og krok.

Guttene så på hverandre, pustet dypt og svelget. Lars, som var litt modigere enn Øivind, dyttet den støvete døra som åpnet seg med et langvarig ''kniiiirk''.

De trakk seg litt tilbake. Øivind fortet seg å finne lykten han hadde i lomma. Den var god å ha akkurat nå. Han lyste med den inn i det store rommet. Guttene grøsset. Alt så så ondskapsfullt der. Det var tydelig at dette rommet før i tida hadde forestilt stua. Det var møblert med sofaer og et stort bord i midten. En diger trapp strakte seg langt inn i rommet til høyre. Det var en vindeltrapp. En stor lampe svinget i taket. Vinden som blåste inn, fikk den til å røre på seg og gjorde samtidig en grøssende lyd, som om det var noen som hylte.

Nå ble det for mye for Øivind, han slapp lommelykten ned, skrek: ''Jeg er allergisk mot støv!!!'' og snudde seg for å begynne å løpe. Lars tok ham i armen og stanset ham. ''Ta det rolig'' skrek, han. ''Det er bare vinden!''

Det ble stille et minutt. De stod der og så på hverandre. Til slutt ristet Øivind hånden sin ut av Lars. ''Jeg vet det er vinden'', hvisket han. De kikket inn på det ekle rommet igjen. Nå var det Øivind som tok to skritt. Han syntes det var leit at han hadde reagert slik i stad, og ville vise at han ikke var redd nå lenger. 

Mens de gikk forsiktig inn, knirket det i de gamle plankene på gulvet. Det hang et stort gjøkur på veggen. Det virket, merkelig nok. Klokken var ti over ti. Det var lakener over alle møblene unntatt det store bordet, og oppå lakenene var det bare støv og spindelvev. 
- Skal vedde på at det ikke har blitt gjort rent her på lang tid, hvisket Lars.

Lommelykten lyste over hver eneste krok. Ved siden av døra stod det et stativ hvor man henger hattene og frakkene sine. Oppå stativet var det en hatt! 
- Noe så merkelig! sa Øivind. Den ser ut som ny..! Skulle tro at noen glemte den her for noen dager siden! 
- Tror du det betyr noe? spurte Øivind.
- Sikkert ikke, sa Lars for å berolige vennen sin. Men han visste at det var han ikke helt så sikker på. 

De romsterte litt mer i rommet men fant ikke noe mer uvanlig, unntatt støv og skrot. Det var tre dører i rommet. En  til høyre, en til venstre og n foran. Og så var det jo trappen, da. 

- Hvor skal vi gå hen nå? spurte Lars.
- Skal vi prøve en av dørene? foreslo Øivind. Han var blitt mer sikker, nå som de ikke hadde blitt angrepet av hekser eller spøkelser når de først kom inn.
- Hvilken dør, da?
- Vi prøver den til høyre.
De gikk i den retningen. 
- Åpne den, da! sa Øivind.
- OK, OK! sa Lars.

Han vrikket på dørhåndtaket, men ingenting skjedde. Døra var og ble lukket. 
- Det er låst, sa Lars. Det var merkelig. 
- Du, Lars, hvorfor tror du det er låst?
- Har ikke peiling, jeg! Jeg er vel ikke noe bedre kjent her enn deg!
- Nei, det er jo sant.
- Så! Skal vi prøve den andre, da?
- Ja, tenker vel det… sa Øivind litt mer usikkert nå.

De foretrakk den som var på den andre siden av rommet. Den som var til venstre da de først kom inn.
- Greit, åpne den, da! sa Øivind.
- Å , nei du! Den går ikke, nå er det din tur, sa Lars.
- Min tur, nei! Så begynte han å bable i vei med panikk. Du husker kanskje ikke hvem som tok med lommelykten og hvem som tok de første skrittene inn i hus…
- Og hvem som ville løpe sin vei hjem og som nesten ødela lommelykten..!! Jo, jeg husker det.. 
Øivind forstod. Det var ingen utvei. 

- OK, da! Han vrikket på håndtaket. Døren åpnet seg ikke. Et lettelsessukk strøk over Øivind. 
- Den er låst! ropte han lettet.
Lars ga Øivind et erteblikk. Øivind forstod.
- Jeg mener, noe så synd… 

Vi prøver den siste døren, sa Lars. Kanskje vi finner en seng eller noe vi kan sove på. De skrittet mot den siste døra. 
- Skal vedde på at den også er låst..! (tji hi) sa Øivind.
- Reddhare, reddhare! svarte Lars med et glimt i øyet.
Øivind sa ikke noe mer.

De stod foran døren. Lars pustet dypt og vrikket på håndtaket. Han brukte hele sin kraft for åpne døren, fordi han var sikker på at den også var låst.. Men, det skulle han ikke ha gjort! Døren var ulåst, og Lars åpnet den på vidt gap med all den styrken han kunne.  Døra føk inn i rommet. 

Øivind hørte et dunk. 
- Lars, Lars gikk det bra? Er du der?
Han fikk ikke noe svar. Det var bekmørkt inne i rommet. 
- Lars, er du der?
Øivind kjente at han ble grepet av stigende angst.. Han var redd, det var sannheten. Vennen hans hadde falt inn i et mystisk og mørkt rom, og han visste ikke om han var OK; det var mørkt overalt og det verste… han var ALENE!

-Lars, du, dette er ikke noe morsomt! Kom ut nå med en gang! Det lød ikke noe svar. 
- Du Lars, sa Øivind og var nesten på gråten, hvis du ikke kommer ut nå, går jeg hjem, altså!
Plutselig hørte han et stønn! Et håp tente seg hos Øivind.
- Lars! Utbrød han. Kan du høre meg?
- Øivind.. kom det svakt fra mørket.
- Ja, jeg er h..

Lenger kom han ikke. Han ble avbrutt av et fryktelig og plutselig skrik! I samme øyeblikk kom Lars ut av rommet i rasende fart, mens han skrek:
- Hjelp! Et lik! Et spøkelse! Et liiiik! Ååååå! Et lik!
Øivind var forvirret. Han stirret på Lars som løp rundt omkring i rommet. Han var hvit som et laken (ja, faktisk var det ikke stor forskjell på ansiktet til Lars og på lakenene som lå oppå møblene), hadde et redselsuttrykk i  fjeset og hakket tenner. Han hadde også en kul på høyre side av pannen.
- Hei, Lars! Ta det rolig. Hva er det som har foregått der inne? Ro deg ned…
Lars stanset. Øivind tok ham rundt skuldrene. Han skalv, stakkar. 
- Liket er der inne! skrek han.
- Ta det rolig nå Lars, og fortell meg sakte hva som skjedde der inne.

- Jo, sa han og svelget. Jeg åpnet døra med så stor kraft at jeg datt inn. Jeg bare føk inn i mørket og visste ikke hvor det bar med meg. Plutselig traff jeg en vegg. Han tok på kulen sin og lot et sukk gli over det store rommet. Jeg traff veggen som sagt og svimet av. Jeg datt ned, men jeg datt ikke på det bare gulvet.. Jeg datt oppå et lik!!! Han tok en pause. Med det samme jeg kom til meg selv igjen og forstod hvor jeg befant meg, ble jeg så vettskremt at jeg bare løp og håpet jeg var hjemme og sov i min trygge seng…. 

Lars gråt en skvett. Det var blitt litt for mye for han. Når han kom til seg selv igjen skrudde Øivind på lommelykten. De skrittet mot det mørke rommet. Øivind først med lommelykten i hånden og Lars bak ham. Han holdt førstemann godt i armen. 

Strålene datt inn i mørket og lyste først på et skittent gulv og så… på et bevisstløst ANSIKT! 

Det var et ansikt som tilhørte en mann. Det hadde bånd for munnen. Hårene på hodet var få. Det var et tykt ansikt, men som så utmattet, sultent og slitent ut. Øynene var lukket. 

Etter første sjokket greide guttene å få lommelykten til å skinne på resten av denne mystiske mannen. Det var en lubben kropp som var knyttet til hue med en kort og bred hals. Personen hadde på seg et par brune bukser med seler som strakte seg over en skitten, hvit skjorte. Han hadde også på et billig, rødt slips. Mannen var bundet med tau over ben og hender. Han pustet, så han var ikke et ..lik. 

- Stakkars mann, sa Øivind. Hvem tror du kan ha gjort noe slikt? Vi må se å hjelpe ham.
Øivind tok et skritt, men Lars stanset ham.
- Tør vi virkelig dette her? Hva om det er en felle? La lommelykten skinne på resten av rommet. 
Øivind gjorde det. Det var et lite rom. Det ble sikkert brukt som bod før i tida. Det var ikke noe spesielt mer i rommet. Bare skrot og støv. Hovedsaken akkurat nå var denne mystiske mannen. 

Øivind ventet ikke mer. Han gikk og løste båndet som hindret mannens munn. 
- Pass på! sa Lars.
- Ikke vær redd! Han kan ikke gjøre oss noe allikevel. Han er bundet.

Mannen begynte å stønne og sakte åpnet han øynene sine. Han så forvirret på de to guttene. Det tok litt tid før han greide å si noe.
- Gudskjelov, sa han. Gudskjelov at noen er her..!
Guttene vekslet noen blikk. Øivind tok mot til seg.
- Dette er Lars og jeg er Øivind. Vi kom hit og oppdaget at De lå her. Hva heter De og hvordan har De havnet her?
- Jeg.. he..ter, Olav Trygge… Noen banditter som jeg ''samarbeidte'' med, Gud vet hvordan, var uenige med betingelsene jeg stilte, så de bandt meg og kastet meg her. 
- Hvor lenge har De vært her? våget Lars seg.
- Er ikke sikker. Hva er dagen i dag?
- Søndag, sa Lars.
- Da har jeg vært her to dager. To dager her i mørket, uten mat og drikke. De sa de skulle komme om søndagen klokken 11 for å se om jeg hadde skiftet mening om saker og ting.
- Huff, sa Øivind. Vi skal få deg ut herfra, vi. 

Plutselig hørte de elleve klokkeklang fra ''stua''. 
- Fort, ropte Lars full av panikk, klokken ER 11. La oss få deg ut herfra!
De skyndte seg og løftet her Trygge. 
- Greier de å gå? spurte Øivind.
- Ja, jeg skal prøve..

De gjorde så godt de kunne. Ut av det mørke rommet. Ut av det ekle huset og ut i det frie! Endelig ute!
De gikk så fort de kunne i retning av politistasjonen. 
-Gå, dere! sa her Trygge. Jeg er så sen. Jeg skal skjule meg her et sted så de ikke finner meg. Gå fort!
- Greit, sa de, og løp så fort de kunne.

Da de kom til politistasjonen, fortalte de det de visste og politisjefen, her Rask, sendte politibiler og politimenn lydraskt til stedet. Bandittene var virkelig der, og de gikk i fella. 

Guttene løp til stedet hvor de hadde forlatt her Trygge. De lette og lette, men fant ham ikke. De fikk ros for strevet sitt og ble sendt hjem, til de urolige foreldrene. Der ble de mottatt av en hysterisk mamma og en sint pappa. Først fikk de ris for hele den dumme ideen, men etterpå ble de rost. 

Det ble ikke så mye søvn den natten. Om morgenen samlet alle fire barna seg, Åsa, Øivind, Lars og Torbjørn hjemme hos Torbjørn. Åsa og Torbjørn var fyr og flamme og guttene fortalte alt sammen med hver eneste detalj. (unntatt da de ''sviktet''..) 

Plutselig banket det på døren. Det var politimester Rask. Han roste guttene en gang til og sa at de skulle få belønning og at politiet fant ''herr Trygge'', bare at han var en av bandittene selv som hadde gitt falskt navn. De hadde blitt uvenner om noe og.. dere vet. Så sånn er det! 

Slik gikk det med de guttene! Så, hvis dere også prøver å vise at dere er modige… STOPP! Det kan ha FARLIGE konsekvenser.