Globalnytt 19
Skoleavis for Norsk nettskole

Reisebrev mai 2000

fra S/Y Nora Valence, 9/5 2000

Voilá, nous sommes maitenant en France!

Vi har startet på ferden på Rhônen og ligger nå i Valence, om lag 20 mil opp fra Middelhavet.

Siden forrige reisebrev har vi vært på Ibiza/Mallorca, utforsket Barcelona, tatt en snarvisitt i Pyreneene og Andorra, krysset Løvebukta som er Middelhavets største blåsehøl, mastet av og debutert som kanalfarere – og vært på besøk hos svenske venner i Sveits, Genève.

I Torrevieja (ved Alicante) fikk vi i begynnelsen av mars besøk av Brita, Knuts søster. Kjempehyggelig! Ferske aviser og Freia melkesjokolade ble mottatt med stor glede – og så brunost! Brita fant seg godt til rette på sofaen og taklet det "tette" livet godt. Vi fikk noen fine dager med slaraffenliv, kaffekos og lange samtaler. De store seilopplevelsene ble det vel ikke for det var laber vind, men vi dro til Alicante og videre til Calpe. Så fikk hun i alle fall beveget seg litt i Middelhavet. Og vips var uka omme – og supertanta måtte hjem!

Etter litt venting på passende vær, kom vi oss ut til Balearene. På vei ut fikk vi periodevis følge med delfiner i morild-belysning, som lysende prosjektiler, 2-3 i formasjon rundt baugen – en vanvittig presisjon og fart! En flott opplevelse i nattemørket.

Formentera er den minste av Balearene. Her lå vi i en paradisisk bukt med lang, hvit sandstrand. Vi hadde grillfest og bål i solnedgangen sammen med andre seilere, norske, engelske og belgiske. Vi var 6 båter – i høysesongen kan det være opptil hundre båter og en helt annen busy stemning. De unge jollet, stod på vannbrett og storkoste seg – etter månedsvis alene var det nå i alt 12 barn samlet – 4 norske båter med hver 3 barn om bord! I Torrevieja hadde vi truffet "Skjellfjord" fra Arendal og "Dona Sol" fra Oslo, og "Børingen" fra Arendal var også her.

Vi leiet sykler og tok en runde på øya. Mor gikk nesten av skaftet – her er en vårblomstring som er helt fantastisk! Så mange forskjellige arter i blomst samtidig! Her må jo hele blomstringen foregå i løpet av mai, for så kommer tørken. Balerarene er stedet for botanisk interesserte! Men resten av turfølget ble etter hvert litt utålmodige…..

Så dro vi til Ibiza, byen Eivissa. Det så omtalte jet-set-livet så vi lite til, heldigvis; det er lavsesong. Byen ligger i ly av en flott flombelyst borg og det er trange, sjarmerende trappegater og smug. Kartagerne anla byen 700 f. Kr, men borgen og murene er fra 1500-tallet, tiden for Den spanske armada.

Jeg leide sykkel og tok en dagstur innover øya. Her åpenbarte det seg et nydelig jordbrukslandskap – oliven-, mandel- og fikenplantinger, steingjerder, små, gulhvit kalkede hus (nesten som marengs!) Og overalt et vell av markblomster – mye gult, sitrongult og med knallrøde innslag der valmuene stod i blomst. Det er istandsatt en masse gårdsveier som er skiltet (5B-midler, regionalstøtte fra EU). Innrammet av steinmurer snodde de seg ut i grønnsværet. Ibiza er en ganske kuppert øy, så jeg ble både ganske mør i rumpa, ute av trening som jeg er.

Vi dro rundt nordsida av øya. Denne siden er ganske ugjestmild – i den grad en kommer i land, kommer en ikke særlig langt. Den stuper bratt i havet, med steile klipper. Det er mange flotte calaer, bukter, men de er så åpne mot nord (og her kommer nordavinden, La Tramontana, meget raskt på) at ankring ikke fristet.

Vi dro videre til Mallorca. Nå fikk vi endelig en liten kuling å seile i! 7-8 knop på kryss. Da går "Nora" av seg selv; vi rørte ikke rorkulten på mange timer. Bare så det er sagt - Middelhavet er feil hav hvis du skal seile – enten blåser det ikke - eller så blåser det for mye. Dette har avstedkommet en del frustrasjoner….. men så er det jo ikke akkurat noen lettvindsbåt vi har heller…..

På Mallorca valgte vi å ligge i ro i ei havn hele tida, Port Andratx litt nord for Palma, en søt liten by. Vi leide bil og kjørte rundt på øya i to dager; den er ganske stor faktisk. Nord på øya er det fjell opp i 1500 m. Vi kjørte på smale, svingete veier a la Trollstigen. Mallorca profilerer seg på sykkelturisme og rett som det var kunne det komme syklister rundt svingene – vi fikk heldigvis ingen på panseret. I høyden er det pinjeskog, før det blir snaufjell. Det dyrkes mest oliven, men vi kjørte også forbi en del appelsin- og sitronplantasjer. På Mallorca var byene mer "gule" enn de hvite spanske byene vi har sett til nå. De gamle olivenlundene er forresten flotte – trærne må være urgamle og ligner forvridde, stivnede troll der de står på steinhyllene sine.

Den andre dagen så vi litt på Palma. Her er det en enorm gotisk/romansk katedral. Den har visst verdens største rosevindu med en diameter på 13,30 m, men den var stengt pga. restaurering.

Mallorca er i ferd med å bli overtatt av tyskere. Ser du ikke-spansk ut, tar folk det for gitt at du er tysk. Mye av eiendomsmassen er kjøpt opp av tyskere, og det begynner å bli amper stemning blant spanjolene. Noen venner av oss fikk halv pris på markedet bare fordi de ikke var tyske!

En dag dro Tore og jeg på tur og besteg det nest høyeste fjellet på øya, Puig Masanella, 1352 m. Det ble en drøy tur for vi måtte gå et godt stykke fra veien og bussen også. På toppen fikk vi en storslagen utsikt over øya. Vi så også en kilde inne i fjellet (kalkfjell/ karst). På turen opp ble vi igjen minnet om "allemannsrettens fortrinnlighet";

Ut av småskauen bykset plutselig grunneieren og avkrevde oss billett! Kroppsspråket mitt viste vel at jeg ikke helt trodde at han mente det alvorlig – det hele virket heller komisk. Da iførte han seg bandolær og rotet frem noen skjemalignende ark. Vi måtte pent betale 25 kroner hver for å gå tur i skogen hans.

I månedsskiftet mars-april dro vi inn igjen til fastlandet, til Barcelona. Åhh – for en by! Vi fartet rundt og så på Gaudi-bygg. Arkitekten Antoni Gaudi (1852-1926) bodde i Barcelona og tegnet/bygget en rekke merkelige bygg.

Han var inspirert av art noveau-stilen, så byggene har mye av dette i seg, men i tillegg brukte han (elleville!) mosaikker, fantasifulle smijernsarbeider, søyler. Cása Batllô og Cása Mila er kanskje de mest kjente, og de ser ut som levende skulpturer – masse rare detaljer i fasadene. Men det mest fantastiske er katedralen Sagrada Familia. Den ble påbegynt i 1882 og er fortsatt under bygging, knapt halvferdig ennå. Den har noen rare, knudrete himmelstrebende tårn, masse mosaikk og skulpturornamenter – her kan en gå i timevis og oppdage nye detaljer. Gaudi tegnet grovskisser og la rammene – og så er tanken at de neste generasjonene skulle bygge videre, litt hver med sitt formspråk og med sin teknologi. Gaudi bygde med huggete søyler og blokker. Nå bygges mye med betongelementer som støpes på stedet. Her har man altså greid å gjøre en byggeplass full av betongblandere, forskalinger, stillaser og støv til byens største turistattraksjon!

Pablo Picasso bodde stor del av sitt liv i Barcelona og vi besøkte museet. Her var noen imponerende bilder fra hans ungdomsår, bl.a. landskaper fra La Coruña i Galicia (vi kjente igjen motivene!). Så ble det mer og mer kubistisk og surrealistisk og slik vi forbinder med P. De mest kjente bildene hans henger imidlertid i Paris og Madrid, så de så vi ikke. Mannen må ha blitt helt sex-fiksert på sine eldre dager, "besatt av forholdet mellom kunstneren og modellen" som det står i boka. Han oppholdt seg lange tider av gangen i bordeller og tegnet. I museet var det en hel etasje med sprikende dametisser, flere hundre skisser over samme tema! Grundig type.

I Barcelona lå vi i Port Olimpico ute ved Olympiabyen fra 1992. Her var det stor seilsportaktivitet. Vi ble kjent med Alexander og Frank som seilte 49’er (lynrask, flyvingeformet båt) og som har som mål å komme til Sydney-OL. De delte bagasjerommet i en Volvo stasjonsvogn og takket ja til tilbud om å sove i salongen vår. De fortalte mye artig fra seilermiljøet. Flotte gutter! Håper de kommer seg videre i kvalifiseringsrundene.

Barcelona var en flott by; masse spennende arkitektur, både gammel og ny, flotte gangstrøk, parkanlegg og strandpromenader med mye liv og røre – og masse kultur. De unge brukte strandpromenadene til å perfeksjonere rollerblade-teknikken; de er blitt ganske gode! Og så hadde Mc Donalds softis til kr. 2,50 – hvilken lykke!

Så puslet vi videre nordover. I Estartitt leiet vi bil og kjørte inn i Catalonia. Et bølgende og frodig landskap møtte oss. Og så bar det opp i Pyreneene. Furu- og granskog opp i 1800 meters høyde virker litt pussig sammenlignet med hjemme. Andorra er et bittelite land, bare 468 kvadratkilometer (en femtedel av Vestfold) og 64000 mennesker. Reiseliv, handel med tollfrie varer og litt landbruk er leveveier – det så betraktelig mer velstående ut her enn eller oppi fjellbygdene. Hovedstaden La Vella var litt spesiell idet det så ut til å være vanlig å bygge 5-10 etasjer selv om det er en ganske liten by. Arealmangel er nok grunnen, den ligger i en trang dal. Og egentlig gled blokkene greit inn i landskapet, forblendet med stedets skifer de fleste. Det er stor byggeaktivitet da tilflytningen er ganske stor. Oppi fjellet så vi en rekke store alpinanlegg og hoteller. Her er det nok et yrende liv i (den nokså korte?) sesongen. Nå var alt stengt. Det kom faktisk snø og sludd mens vi kjørte, ikke akkurat ønskeføre på sommerdekk. Over på fransk side kjørte vi nedover langs ei elv som heter Têt, en flott bratt fjelldal med jernbane i høye buete broer. Så ble det kveld og mørkt og vi så ikke mer.

Så heiste vi nysydd fransk gjesteflagg, rundet Cabo Crois og entret Golf de Lion. Vi kom inn til en by som heter Port Vendre. Det blåste friskt og inne i havna (nokså trang) mistet vi plutselig motorfremdriften på båten! Vi drev rett inn mot noen fiskebåter! Med bittelitt forseil og mye flaks fikk vi manøvrert inn på fiskebåtene og lagt til uten at det ble noen skader. Men det var en svett opplevelse! Det viste seg at boltene som holdt propellakslingen sammen med gearet var revet tvers av, alle 4. Men det gikk greit å skaffe nye og lot seg raskt fikse.

I Port Vendre feiret vi påske med påskegodt og salong pyntet med malte egg. I nabobyen Collioure, som er en gammel festningsby, var det påskeprosesjon langfredag. Det var en spesielle opplevelse. Deltakerne i prosesjonen er iført sorte kapper med kremmerhuslignende hodeplagg bare med hull til øyne og munn. De bærer kors, fakler og bårer med tablåer med Jesu lidelseshistorie på. Orgelmusikk, korsang og en fortettet stemning i trengselen i de trange gatene i vårnatten. Den katolske kirke fortoner seg mer visuell enn den protestantiske, litt mer "action".

Som ledd i "Nora-skolens" KRL-undervisning gikk vi også på messe 1. påskedag. De store forskjellene fra en norsk høymesse var det ikke, slik vi opplevde det. Men presten brukte ikke prekestolen, og lekfolk leste en del tekster. Det var også velsignelse med vievann. Vi gikk også til alters og fikk oblat/Jesu legeme. Med vår noe avmålte holdning til disse tingene høres dette kanskje rart ut, men jeg synes det er greit at barna fikk se og oppleve katolsk påskefeiring.

På passende værmelding krysset vi Løvebukta og gikk inn til Sête. Her traff vi igjen de andre norske båtene. Så ble det travle dager med å løfte av masta og pakke ned seil og rigg. Vi benyttet anledningen til å lakke mast, bom og gaffel. Alle blokkene ble skrapt og lakket også. Kjekt med alt som er gjort! "Nora" ser litt molefonken ut med masta nede, men det må til. I Sête traff vi også Catherine og Hans og barna deres Love og Ebba. De er svenske, men bosatt i Genève der de jobber i ILO og FN. Ungene seilte en dag med dem, og vi ble invitert til Sveits.

Kanalferden kunne begynne. Først gikk Canal Sête à Rhône som går over noen grunne innsjøer, étanger. Her er det mudret og kanalvegger tvers over sjøene. Her kjørte vi gjennom siv og våtmark. Sjøene er tilholdssted for store flokker flamingo og en masse andre vårmarksfugler. Vi så også villhester som finnes i området. Dybden i kanalen var en del steder akkurat så det holdt – jeg tror vi pløyde en fåre i mudderet en del steder….det gikk så sakte. Så kom vi ut i Petit Rhône. Her var det tett vegetasjon, høye trær på begge sider – riktig "Brødrene Dahl på Overfloden-stemning". Vi hadde en nydelig morgen med dis, solskinn gjennom løvverk, flaksende ender og gråhegrer og fuglelåter.

På selve Rhônen ble det litt mindre romantisk og desto mer arbeid. 4-5 knop motstrøm og virvler gjør at en må jobbe med roret hele tiden. Særlig ved broene blir det mye strøm. Men vi har kraftig motor, så det går stort sett greit. Slusene byr heller ikke på problemer nå når vi har fått litt trening. Det er bare ett feste pr. båt, og dersom en ikke passer på blir en sugd ut og liggende på tvers….. Vi kjører på akterspring med "nesa i veggen". Vi har fendere og 4 bildekk på hver side, men litt skraper og merker må vi nok regne med.

Et stykke oppi elva besøkte vi Avignon. Det var så vidt vi kunne registrere ingen som danset på broen. Den er forresten litt stusslig, for mesteparten av den ble tatt av en flom på 1600-tallet og bare 4 av 22 buer står igjen.

Men byen har et flott palass som ble bygget av 2 paver. Avignon var pavesete på 13- og 1400-tallet og blomstret.

Nå er den mest kjent for teaterfestivalen om sommeren. Vi hadde hyggelig samvær med Kristian og Tone på "Skjellfjord", ei stor kutterskøyte. Tore planla andejakt sammen med Sindre (13) – de har hatt mye artig sammen når vi har ligget i havn sammen med Skjellfjord……. Metoden er fortsatt under raffinering da det ikke er blitt fangst.

Et par dagsetapper til, oppe ved Valance, ble vi hentet av Hans med bil og ferden gikk til Genève. Hans og Catherine bor landlig til utenfor byen og vi ble tatt med på vinsmaking hos den lokale vinprodusenten. Her fikk vi omvisning fikk høre om produksjonen, Catherine var tolk. Hans er vinkjenner og fortalte også mye om ulike druetyper, vinområder og dyrkingens historie. Vi var innom Nyon, som er en pittoresk liten by, grunnlagt av romerne. Til aftenens grillmåltid fikk vi smake flere gode viner; en Hermitage, en Chateauneuf –du- Pape.

Dagen etter dro vi på tur i godværet opp i Jura-fjellene. Her var det snøsmelting og nesten hjemlig påskestemning. Krokusen blomstret i tepper, scilla, snøsøte og påskelilje vokste vilt. Vi så også en flokk villgeiter som sprang rett opp fjellsida (sugekopper?). Fra toppen hadde vi utsikt over dalen med Lac Leman, Genève, Alpene med Mont Blanc og noen flotte fjelldaler mot nord og øst innover i Frankrike. Usigelig vakkert.

Vi spiste lunsj på en hyggelig fjellstue, ostefondue og tørket oksekjøtt, sveitsiske spesialiteter. Tilbake i lavlandet fikk Tore, Sigrid og Knut hver sin luftetur bakpå Hans motorsykkel, en Honda 1100 ccm. Det gikk unna – noen nevnte 190!

Mens vertskapet måtte passe jobber og skole dro vi inn til Genève og spaserte. Vi gikk i strøket med alle de internasjonale institusjonene og promenerte langs innsjøen. Gatebildet i Genève bærer preg av at mange nasjonaliteter er representert her og av at mange sveitsere er velstående. Og etter tre flotte og svært opplevelsesrike dager kjørte Hans oss tilbake til Valance. En gjestfrihet som den vi ble vist her skal man lete lenge etter!

Så ligger vi her i Valence og ser Rhônen sige forbi. Vi holder på å organisere biltransport for "Nora" for det stykket der elvene er for grunne, en 20 mils strekning i Frankrike. Ved å grave dypt i hukommelsen klarer vi å komponere franske setninger. Ulempen er at da tror de at du kan fransk og så skravler de i vei. Lentement, s’il vous plaît! Je ne comprends pas.

Vi gleder oss over å følge våren nordover og trøster oss med at fortsatt gjenstår like mye tid som to års ferie!

Mange hilsener fra oss på "Nora"