Globalnytt 2 -2000
Skoleavis for Norsk nettskole

Brev fra Mongolia

" Mil etter mil"  var det en som sang en gang, og mil etter mil er noe en får oppleve i dette landet.  Tenk deg 60 mennesker plassert i Ulsteinvik sentrum – litt over to skoleklasser – det hadde ikke akkurat ruvet i terrenget. 

Hva da om du spredde alle 60 over kommunen sine 97 kvadratkilometer --- kan du se det for deg ? 1, 5 kvadratkilometer  pr person. Her er rikelig plass.. 

I tillegg har hver tredje av mongolene valgt å bosette seg på et lite frimerke av landet – hovedstaden Ulan Bator eller Ulaanbaatar som de lokale foretrekker å kalle den. Dermed er det enda mer plass til de som velger å bo i resten av landet. 

To andre byer av litt størrelse utgjør de store befolkningskonsentrasjonene – Darhan med ca 80.000 mennesker og Erdenet som er ca halvdelen. Bildet er slett ikke representativt for veistandarden – det du ser, er det beste som er å oppdrive utenfor byen (den er faktisk mye bedre enn mange av gatene i hovedstaden) veien mellom hovedstaden og Darhan.

Firbente innbyggere

Ett menneske pr 1,5 kvadratkilometer?  Heldigvis er det noe som fyller inn i tomrommet – dette landet er og befolket av  33 millioner firbente innbyggere. 

Det var det i alle fall ved siste telling, og det er en betydelig økning fra året før.  De beveger seg med største selvfølgelighet akkurat der det måtte passe dem, enten det gjelder å ta i bruk hovedveien eller det er snakk om kamelen som forfrisker seg med blader fra trærne midt i hovedstaden.  

Flere småbilder

La oss bruke litt tid og plass til å få med noen inntrykk fra dette landet i form av noen småbilder. Det er vel den beste måten å formidle på, selv om  kvaliteten må bli litt redusert dersom vi skal holde dette brevet i en overkommelig størrelse. 

Store sletter 

Det kan være et fantastisk skue for å se ut over slettene om sommeren. Vide vidder med grønt så langt en kan se. Dette er tatt i regntiden og det er overflod at det som trengs – plass, mat og vann. 

Dyr

Flokkene med dyr er store, her er det ikke snakk om 20 vinterforede sauer nei . Mange flokker på hundrevis av dyr, og antall gjetere som har mer enn 1 000 dyr øker. Mest møter vi flokker av geiter og sauer, ofte sammen, hester eller  storfe.  

Disse to representerer og et syn som ikke er helt uvanlig. Kameler holdes som lastedyr og trekkdyr, men og ullen brukes. Denne samles når kamelen feller den. Den kan spinnes og lages tråd av eller den kan flettes til tau. Dersom du ser nøye  på disse representantenes så ser du at det ikke er mye ull igjen. Den vokser ut igjen i løpet av somrene og høsten, og det er nødvendig. Kamelen som de fleste andre tamdyr her går ute året rundt. I beste fall har de et skjul med et tak og en halvvegg dersom gjeterne har bygd det, men de fleste har ingen ting – de som overlever de overlever.  

På høyfjellet 

Akkurat nå  er  det mildt her på "høyfjellet" – 21. November og det er bar litt under to kuldegrader ute selv om klokken er halv ni på kvelden og bare en aning av sne. I fjor kom sneen 10 oktober og vi fikk godt innpakket i mange lag fra stil longs til boblejakker. Vi spaserte en tur i sentrum i dag, og sneen smeltet på Sukhbatar square, det minner egentlig mer om vår enn om vinter. Men vi vet det kan snu fort.  Idyllen til høyre er fanget opp 25 mil vest for oss, i Mongol Els – eller mini Gobi som det og kalles på grunn av sanddynene som strekker seg i bakgrunnen. 

Akkurat i dag sliter denne delen av landet med 60 til 100 cm med sne. Dette kommer på toppen av 20 cm hardpakket sne som kom midt i september. 121 familier er innesnødd – det arbeides med å brøyte vei over fjellene slik at gjeterne kan komme over med dyrene. Dyrene greier vanlig vis å takle en del sne, men de greier ikke å grave seg gjennom skarelaget og det er svært vanskelige forhold, i tillegg kom dette så tidlig at de aller fleste er uforberedt. Det skifter fort – vi kan godt ha 15 minusgrader i morgen kveld.

Bensin? 

Et vanlig syn i en eller annen form langs veiene vi ferdes eller for så vidt midt i bykjernen. Det hender en frimodig sjel stopper oss for å spørre om å få låne en liter bensin, denne karen har en lang tur foran seg.

 Der er vanskelig å si hvor langt han må skubbe sin russiske jeep før han finne en plass å fylle bensin eller finner noen som kan låne han en liter eller to av rette sort drivstoff. 

Han har i alle fall litt arbeid foran seg på de sommerlige mongolske veier – og han er sikkert takknemlig for at det klarner opp og at solen titter frem etter regnbygene. Litt hjelp har han og av passasjerene, men det ser ut til å være rimelig langt frem før det blir noen nedoverbakke der en kan trille og unne seg en liten hvil. 

Mongolia om sommeren

Mongolia om sommeren er en symfoni i grønt. De siste to årene har det vært uvanlig mye nedbør om somrene, og grønnfargen har kommet raskt. Alt fra slutten av mai / starten av juni har vi sett grønnskimmeret i liene og sett hvordan det blir sterkere og sterkere inntil det dominerer slettene og fjellsidene. Så har vi kunnet nyte dette synet til langt ut i september. Det grønne forsvinner og du ser at det bare har vært et dekke over det som er hovedfargen – symfonien i grønt er et mellomspill – riktig nok et livgivende mellomspill – men hovedtonen er brunt ispedd litt hvitt eller grått, men hovedsakelig brunt slik du ser det i dette partiet fra Darhan veien.

Høst- og vinterfarger

Slik er skiftet og i byen også – over mot det brune og grå. Ikke akkurat noe en reagerer på i det daglige , men fraværet av farger er noe en blir minnet på når en sitter slik som nå og mimrer om turer i det sommerlige Mongolia.

Det er ikke bare den manglende grønnfargen som varsler skiftet fra sommer til høst og vinter. En merker og skiftet på luften. Delvis er det kraftverkene drevet med kull som bidrar, men den største bidragsyteren er nok alle gerene i og rundt byen som er avhengig av fyring for å holde varmen og koke mat. Dette gjør at det henger en grå dis over hovedstaden. Dette kompletterer det generelle farge spekteret – grått og brunt. 

Et begivenhetsrikt år

Ellers føles det som et begivenhetsrikt år. Fortsatt er det nye opplevelser og nye fasetter av livet her, og her er så mange ting som er forskjellig fra det vi er vant med at dagliglivet fortsatt har sine overraskelser. Det er et hektisk dagligliv.  

Tøff skolesituasjon

På mange måter er kanskje skolesituasjonen det som er mest uvanlig. Vi merker mer og mer at det amerikanske skole systemet er fundamentalt forskjellig fra det norske.  

Mindre lek og mer alvor, høye krav om arbeidsinnsats og mye lekser sammen med lange skoledager.  Når vi så skal prøve å holde tritt med tre norske fag i tillegg gjennom nettskolen,  så går mye av den knappe fritiden også med til lekser. 

Naadam 

Naadam er en mongolsk nasjonal fest, tre dager med nasjonalsportene bryting, hesteridning og bueskyting, men og tid for familiesamlinger og en pust i bakken for folk flest. Det arbeides over alt, nærmest alltid. Heisekranen på byggeplassen nedenfor blokka heiser like godt om det er hverdag eller søndag, men fredag ettermiddag før Naadam stod den i ro, og slik vil den stå frem til tirsdag morgen.    

På tur

Det er søndag morgen og vi er på vei ut av byen, på vei til en mongolsk familie. Det er en biltur på gode 30 kilometer, den første halvdelen på asfaltvei. Det er lite trafikk, hesteridningen begynte klokken 06.50 og de fleste er ute på sletten og ser på den. 

Vi kommer til en liten landsby, eller kanskje vi skal si en samling gerer og plankeskur. Veien deler seg og fortsetter i to retninger, skjønt vei? Ja dette er en vei fordi den er planert, eller har vært det en gang, men det er en blanding av en dårlig skogsvei og et elvefar.

Godt verktøy er halve jobben heter det, og det er nå en setter pris på å ha godt redskap. Den kraftige dieselmotoren i landcruiseren maler på lavgir etter som vi krabber oss opp gjennom småsteinene. Det er steikende solskinn fra en skyfri himmel. Heldigvis har vi ikke termometer, men temperaturen er vel 30 – 35 grader.  

Ingen fartsfest her!

Det er rart å svinge seg frem langs denne veien. Vi er vant til å finne raskest vei fra A til B, vi raser gjennom landskapet i 80 kilometer i timen og har kjørt forbi og sett. Når vi snegler oss frem i 10 – 15 kilometer i timen får en tid til å se litt på landskapet også selv om en kjører. 

Det er en idyll, en idyll som nesten kan ta pusten fra en. Landskapet er irr grønt, her og der en samling med gerer, buskap som går og gresser i landskapet. Geiter, kyr, sauer, hester  -  og så plutselig står de der ved siden av veien, en stor ragget pelsdott - jakoksen. Stakkars dyr i denne varmen.  

Ro over landskapet

Det er og en ro over landskapet og situasjonen når den kommer utenfor byen. Ikke ser en noen som springer for å rekke bussen eller rekke neste møte. Kanskje en mongoler eller to som gallopererer over steppene, men like ofte ser en rytterne som sitter og halvsover i salen mens hesten lunter rolig avsted. 

Dersom du stopper, slår av dieselmotoren og rusler ut på steppene, blir du slått av stillheten og roen, et hestevrinsk eller et kuraut hører du av og til, ellers er det bare susingen når du rusler i det stive steppegresset, og så gresshoppene. Sett deg med elva og vent, så dukker det opp en hest eller ei ku som skal slukke tørsten, en mongol som henter vann i et melkespann på en tohjulstrille eller en hest med rytter som tar et kort stopp. Alt foregår i sitt eget tempo. Det er sommer, det er varmt og det er nok av mat uansett hvor dyrene går.

Vi fortsetter langs veien, og delvis ut på steppene, en del plasser er det bedre å kjøre utenfor veien enn på veien. Ettersom vi legger kilometer etter kilometer bak oss uten å møte en eneste bil, og veien begynner å ligne mer på en mengde sammenrasket småstein, kommer det et lakonsik fra sidemannen, – har vi med reservedekk , – ja ett. Et kort øyeblikk ser jeg for meg bilen med to flate bakdekk. Hva gjør en da?? Tanken skyves raskt bort. Punktering hører faktisk med til hverdag her, men det har vi opplevd i byen, stor sett er det hull etter spiker.  

Gerer okt 99

Opp her peker guiden, over bekken og rundt der… vi ender opp foran et plankegjerde. Vertsfamilen bor i ger, det tradisjonelle Mongolske teltet. Det er sirkelformet, 5 til 6 meter i diameter. Høyden er rundt 1 meter og 70 i ytterkantene og stiger til 2,5 meter mot midten. Døren er alltid plassert mot sør.

Geren ligger inne på en inngjerdet plass. De vi er på besøk hos har sauer, geiter og kyr. De har bodd her noen år  og har bygd opp en mer permanent plass. Her er fjøs for dyrene og en innhengning, skjønt fjøs etter norsk målestokk er det ikke. Det er tak og vegger.  

Dyrene går ut og inn som de vil sommer som vinter. Her er det ikke snakk om å sanke inn vinterfor slik at en kan fore dyrene innendørs nei. Litt for sanker de, men vinteren og spesielt våren er en vanskelig tid både for folk og dyr. 

Tørka kujødsel

Ved siden av fjøset ligger tørket kujødsel fint stablet. Ser en etter, er noen av veggene "slamma" med kujødsel. I varmen og vinden er det lite lukt og nesten ikke fluer slik en skulle tro. Tørket kujødsel brukes til brensel i ger ovnen.

Mongolene er et gjestfritt folk, og besøkende skal ha oppvartning. Velkommen inn – vi bøyer hodet for å komme inn den lave døra og stiger inn, høyre foten først , ikke trakk på dørstokken – det er regler for hvordan en oppfører seg i en ger. Vi stiger inn på tregulvet, geren har to søyler i midten som holdet taket oppe.

Taket er et lett spilverk av tre, tynne trebjelker går ut fra en sirkel i sentrum. Veggene er og trelister lagt i kryss slik at de kan slåes sammen. De kan munne litt om espaljeer som noen bruker til rosene i norske hager.  Over dette er det trukket lag med tøy. Nå om sommeren er det to tynne lag, et innertrekk og et lerretstrekk på utsiden. Om vinteren er det flere lag med filt, men den ligger nå sirlig stablet utenfor med plast over. Teltduken blir holdt på plass med fletta tau av kamel hår som går rundt geren og er festet i dørstolpene. Det går og tau over geren  der det er festet lodd for å tynge den ned. Midt i taket på geren er det en åpning der pipen fra ovnen går ut og der de får inn lys. En kan trekke et klede over denne åpningen  når det regner.

Midt i geren står ovnen. Rundt langs veggene står møblene, som regel et par senger og et skap eller to. På andre siden av ovnen, lengst borte fra døren står et lite bord. Vi blir vist bort til bordet, hedersplassen for gjester. I en ger beveger en sag fra høyre mot venstre, her gjelder det å viset at utlendinger ikke er helt uvitende om tradisjoner. Det er vanskelig å vite hvor formelle folk er. Noen er svært tradisjonelle, men andre er mer liberale.

Spennende måltid

Det er med en viss kribling en setter seg ned. Hva vil de servere? Dette er bønder, og velkomstdrikken er varm melk. Kumelk, varmet, ikke kokt.  Litt ubestemmelig på smak. Kanskje litt syrlig slik at vi lurer på om det er geitemelk i, men det er det visst ikke. Melken blir slått opp i skåler, Glass er her nesten ikke.  

Ostemasse i en grovkornet tørr variant som en kan småspise av langs med, den minner litt om bivoks.  Bakverk ligner litt på smultringer og en lys sak som ser ut som omelett, men som er en mellomting mellom smør og hvitost. De øser og opp en slags yoghurt som er svært sterk på smak – sterkt syrlig  den heter visst ørøm. Sammen med den varme melken virker det som om de bruker den som tørstedrikk.

Når en så sitter der og prøvesmaker kommer det et forsiktig spørsmål – vil dere smake airag? Airag er denne gjærede hoppemelken som det ble vitset om før vi dro fra Norge.  Denne Mongolske nasjonaldrikken. Selvfølgelig sier en ja takk.

En bolle blir satt frem og melken blir helt fra en mugge, overraskende tyntflytende gråhvit renner den ned i bollen. Bollen tas imot med høyre hånd slik skikken er og med en viss spenning tar en en liten slurk. En skarp syrlig smak treffer tungen – slett ikke verst. Det var faktisk godt … i hvert fall i små porsjoner. Enkelte vil vel formulere det slik at det "ikke var så galt som en hadde forestilt seg".

Blikket vandrer rundt i rommet, og der --- til høyre for døren henger en sau. Eller retter sagt en og en halv sau. En saueskrott  henger fint på veggen brettet ut og hengt opp til tørking. Bakbeina og halve ryggen fra en annen sau henger ved siden av. De var slaktet i dag morges fordi dere kom…. Og fordi det er Naadam. Dere skal få Khorkhog. Det er festmat som brukes til Naadam og til bryllup. Sauekjøtt kokt ved hjelp av varme stener. Det var litt beroligene å se at det var en sau som hang der. Mange Mongolere spiser både hesten og geita..  

Norsk planter

En rusletur på steppene er et gjensyn med kjente "norske planter". Her oppe i skogen er det bær senere på året. Hvilke bær spør vi og blir går inn mellom lerketrærne. Små hvite og gule blomster med blader som umiskjennelig viser at her er det markjordbær, eller solbærbuskene som vi fant lenger oppe i bakkehellingen hører med til dagens overraskelser. Disse hadde vi ikke ventet å se her.  

Middag

Et slik besøk arter seg som oftest som et eneste langt måltid med korte avbrudd. Tid for middag ble det forkynt og noen benket seg rundt bordet. Salater i ulike varianter med og uten melk – ja hva er mer naturlig når en har kyr på båsen enn at en har salat med melk som dressing??

Dette er sånn som er inne i magen på sauen ble det forkynt idet de første bollene med kjøtt kom på bordet. Kokt lever og en del andre ingredisenser ble satt frem. Samtidig kommer hovedretten kokt kjøtt med salater.

Det er kjøttbitene som er maten. Det andre er bare pynt. En skjærer opp kjøttbitene og spiser dem. Noen gafler blir lagt frem men det går godt  med kniver, fingre og tenner også. Kjøttkraft blir servert i skåler ved siden av. Her er mange som skal ha mat slik at det bare er å komme og forsyne seg og gå når en er ferdig. Rikelig med kokt fett sauekjøtt – det er tydelig her er det festmat.

Tilbake til byen

Vi skal omsider tilbake til byen. En anledning for noen til å få skyss tilbake. Dersom de skal komme seg til Ulanbaatar med offentlig kommunikasjon må de først ta seg ned til asfaltveien. Det kan bli 15 kilometer til fots. Hvor mange skaq være med tilbake spør vi. To brødre og en søster er svaret. Tre personer i tillegg til oss går bra. Landcruiseren har plass til 9.  Når så innlastingen begynner viser det seg at det er tre unger pluss bagasje som skal til byen. Vel vel hvem regner med ungene de tar jo nesten ikke plass.

Det minner om en annen kjøretur der vi hadde leid en drosje. Sjåfør, 10 mennesker og bagasje var stuet inn i en kombibil på vei tilbake til Ulaanbaatar. At det var trangt var bare fornavnet.

En jeep har problemer og sjåføren stopper, her er det tydeligvis kjentfolk. Han kommer tilbake sammen med en kraftig russer. De kikker inn gjennom det åpne sidevinduet bak,  og med vantro ser vi den kraftige russeren presse seg inn sidevinduet og inn i baksetet. Det er ikke fullt før det renner over.

Tempel i Ulaan Baatar

Evelyn og Verner Larsen