Globalnytt 36
Skoleavis for Norsk nettskole

Å flytte til Tiberias

-Av Camilla -

Fra Harstad til TelAviv, som flyplassen heter ,hadde vi en kjempe fin tur, for  vi satt på 1. klasse hele tiden. Turen fra Harstad til Oslo var ikke noe 
annerledes, og ikke turen fra Oslo til Danmark heller, men fra Danmark til 
TelAviv var det jo rett og slett luksus. 

Først fikk vi utlevert høretelefoner sånn at vi kunne høre på musikk, og etter kanskje en halvtime eller tre kvarter kom de og spurte hvilken film vi ville se. Når alle hadde bestemt seg for hvilken film de ville se, kom flyvertinnen med ett lite tv med den filmen vi hadde bestemt oss for. Vi var alle veldig spente på hvordan dette her skulle bli og den første timen på flyet så var det ikke helt ok.

Da vi kom til TelAviv, var det en norsk mann som tok imot oss Det er 
vi alle takknemlige for, for det var en stor flyplass. Jan, som nordmannen het, kjørte oss til et hotell vi skulle ligge på i 3dager. Det var et kjempe fint  hotell, men jeg tror mamma og pappa har funnet ut at det ikke var noe billig. 

På hotellet var vi for det meste ute og badet og prøvde å venne oss til 
varmen. Da disse tre dagene hadde gått, ble vi henta av en i UN som kjørte  oss opp en plass der pappa var og der vi skulle få id - kortene våres. Senere  på dagen plasserte militærfolkene oss inn i en varm bil, i denne bilen  skulle vi kjøre i ca.3 timer. 

Da vi kom til et hus som kalles "machouse" i Tiberias, var vi endelig framme. Det er dette huset som er samlingspunkt for  alle FN ansatte med familier, det er her vi har alle våre arrangementer, og 
når observatørene ikke er på OP-tjeneste, jobber de her ved stasjonen.
Der ble vi møtt av ei dame fra Norge som het Kristin. Hun hadde funnet hus  til oss, som for øvrig ikke passet. Vi ble tilbydd av Kristin til å bo der, og det takket vi ja til. 

Neste dag dro mamma og pappa ut for å finne et hus til oss, og det klarte de.

Nå har vi vært her i to uker. Det tar 60min å gå til svømmebassenget og 50 min å gå til byen, så det er ikke noe vi gjør, men av og til får vi UN- bilen til å hente oss.

Jeg har enda hjemlengsel, men jeg har funnet meg i at jeg må være her til jul. Savner venner gjør jeg hele tiden, men forhåpentligvis er de der når  jeg kommer hjem igjen. Vet med meg selv at det er jeg som er ute i verden og  opplever ting, hjemme går livet sin gang og mest sannsynlig er alt som før  når jeg er hjemme igjen. Og opplevelsene som jeg får kan ingen ta ifra meg,  men kanskje jeg kan dele de med andre sånn at flere kan få en fornemming om hvordan livet i Israel kan være for en "liten Harstadværing som meg".