Chokka i Mongolia
Nå skal jeg
fortelle om ei mongolsk jente som heter Chollontsitsig. Familien og vennene
hennes kaller henne Chokka.
 Chollontsitsig
er ei jente som vokste opp i et fint hjem. Hun bodde sammen med familien
i en ger (mongolsk telt). De hadde alltid nok mat og klær, for de
hadde jo så mange dyr! Alle de mongolske nasjonaldyrene! (sau, geit,
kamel, hest, og ku).
Men en høstdag,
da Chollontsitsig var ca. 8 år, skjedde det noe forferdelig. Det
hadde snødd om natta. Veldig mye, faktisk. Og de hadde bare bittelitt
høy! De kom ikke til å ha nok mat til dyrene. For de gjorde
noe som veldig få mongolere gjør. De ga nemlig mat til dyrene
om vinteren.
Noen få dager
senere hørte han at aav(far) sa til eekj(mor)
flere av dyrene hadde dødd. Nesten halvparten av dyrene deres!
Hvis flere av dyrene døde, måtte de flytte til hovedstaden,
Ulaan Baatar.
Omtrent en måned
senere bestemte de seg for å flytte. De hadde bare ca. 50 dyr igjen,
og det var forferdelig lite i forhold til det de hadde hatt før.
De lagde ei kjerre, lastet tingene deres på den, og så satte
mor seg til å styre kjerra, mens de andre red.
 De
brukte mange dager på å dra.
Da de kom til hovedstaden
satte de opp geren i ger-distriktet. Så la de seg til å sove,
for det var blitt kveld. Da de våknet neste dag sa aav: Jeg og Battaa
drar inn til byen for å se om vi kan finne arbeid til oss.
Battaa var storebroren
til Chollontsitsig. Når de hadde dratt, sa eekj: Jeg drar til markedet
for å se om jeg kan få solgt litt melk, kjøtt og ost.
Kan du passe de minste mens jeg er borte, Chokka?
- Tii.
Svarte Chollontsitsig. (Tii betyr ja.)
Noen måneder senere sa aav: Du må nok begynne å tigge
av utlendingene, Chokka. Vi har for lite penger. Derfor sluttet hun å
passe unger, men gikk ut og tigget i stedet for. Det var ikke mye penger
hun fikk, for vinteren var ikke akkurat den delen av året det kom
flest turister!
Noen år senere
døde avv, eekj de små barna, og Battaa. De eldste hadde arbeidet
altfor hardt, og de små hadde frosset for mye, for etter ca. ett
år i byen hadde de måttet selge geren. Etter det hadde de
bare bodd i ett kaldt skur.
Nå var det
bare Chollontsitsig igjen i familien. Hun bestemte seg for å selge
skuret, og så gå og bo sammen med gatebarna nede i kloakken.
Der fikk de iallefall litt varme fra varmtvannsrørene.
Og de var jo bare der nede om natta. Om dagen var de ute og tigget.
 Når
hun hadde vært gatebarn i noen måneder kom det ei utenlandsk
dame på besøk nede i kloakken. Hun var visst norsk, og hun
hadde med seg fullt av klær! Chollontsitsig fikk seg et par sko,
ei ny bukse, og en ny genser. Det var visst noen snille folk i Norge som
hadde gitt det.
Når Chollontsitsig
tok imot klærne tenkte hun: Jeg kommer nok til å klare meg
her allikevel. Og det gjorde hun nok.
 Dette
her var ikke en sann historie, men det er mange barn dette her har hendt
med. Ja, kanskje det finnes ei jente som heter Chollontsitsig og som hadde
en bror som het Battaa der nede i kloakken.
Hvem vet?
Ingebjørg
i Mongolia
|
