DER DET ER HJERTEROM, ER DET HUSROM...
Det er ikke alltid ting blir slik man håper på. Jeg har lyst
til å skrive noen ord om et problem som vi har i bygda vår.
Det er ikke slik at vi har noe unikt problem, for det er nok flere steder
som opplever lignende konflikter.
Det vi sliter med i Surnadal, er samspillet mellom asylsøkere/flyktning
og bygdefolket. Surnadal har på lik linje med mange andre kommuner,
valgt å stille opp for UD ved å ta imot flyktninger. Det skal
da bare mangle.
I kjølvannet av denne prosessen har det oppstått problemer
som sliter på både asylsøkere/flyktninger og bygdefolket.
Jeg vil ikke komme inn på spesielle hendelser. Men det jeg kan si,
er at det oppstår konflikter på skolen og i nærmiljøet
ved boliger og mottak. Problemene finnes barn imellom og blant de voksne.
Det har blitt en ond sirkel som det kan være vanskelig å komme
ut av. Ingen vet hvordan dette skal løses og hvem som skal få
det til. De fleste ønsker nok fred og fordragelighet, men det er
ingen som griper muligheten til å løse flokene som er oppstått.
Men, sist
mandag (2/10) stod det en artikkel i lokalavisen, Driva. Her ser dere
en faksimile fra framsiden av avisen:
De kurdiske familiene rekker ut hånden til bygda vår. Denne
invitasjonen må vi ta imot med åpne armer. Det er ikke lett
å få kontakt med alle sammen. Språkbarrieren er veldig
stor. Men det skal ikke mer til, enn et smil og et vennlig - Hei!, så
er barrieren brutt. Vi kommer langt med enstavelsesord og fingerspråk.
Vi på skolen har slitt med konflikter fra i vår og utover
høsten. Det har vært
gjort mange grep for å få slutt på konfliktene. Vi har
tatt det opp på foreldremøter, vi har doblet tilsynet ute
i friminuttene og vi har snakket med elevene i klassene. Dette ser ut
til å ha hjulpet litt, for konfliktene har avtatt i skolegården.
Tilbakemeldingene fra foreldre og elever sier oss at vi langt på
vei har fått stoppet de verste problemene på skolen.
Som lærer er jeg godt fornøyd med det vi har oppnådd
på skolen. Men som privatperson er jeg ikke fornøyd før
vi kan leve i et fellesskap uten konflikter mellom bygdefolk og asylsøkere/flyktninger.
Fremmedhat er noe vi ikke vil ha i samfunnet vårt. Dette har med
holdninger å gjøre. Ingenting annet. Begge partene må
klare å legge bak seg det som har hendt. Det å snakke sammen
blir viktig. Vi må lære hverandre å kjenne. Kommunen
bør bli enda flinkere til å gi opplæring om det norske
lynnet og norsk væremåte. Det har skjedd mye rart pga. uvitenhet
fra begge parter.
Jeg tror at det er uheldig at flyktningene blir samlet i mottak. De kommer
ikke i kontakt med lokalsamfunnet. Det blir som en liten getto. De bor
der og er sjelden å se andre steder i kommunen. Det er vanskelig
for bygdefolket å ta kontakt med dem. Gruppen blir for stor å
forholde seg til. Derfor vegrer mange seg til å ta kontakt. Nå
er det sikkert mange positive grunner til at flyktningene bor slik de
gjør, men jeg er ikke sikker på at dagens ordning er til
det beste. Men det er nå min mening...
Alle mennesker har en iboende godhet. Vi trenger at alle bidrar til et
felles mål. Nemlig at vi skal leve i harmoni i et stort fellesskap.
Vi er faktisk for få arbeidende i Norge. Derfor er vi avhengig av
å få arbeidskraft fra utlandet. Nå har vi fått
folk til bygda vår. Det eneste vi skal gjøre nå, er
å tilby dem litt hjerterom.
En liten oppfordring til slutt:
Du skal behandle andre slik som du vil at andre skal behandle deg!!
Stig
Morten Gjørsvik
Nettlærer i 6.klasse
PS: Ser gjerne at temaet blir diskutert på fellesforumet! Har du
en mening om dette, så legg igjen en melding!
|