Innlegg
av Per Rødøy
For
to uker sia deltok jeg i en konferanse om informasjons- og
kommunikasjonsteknologi (IKT) i Tyskland. Om lag 70 skolefolk fra 14
europeiske land var samla der for å presentere hva de brukte IKT
til.
Mange
ulike prosjekter ble presentert, fra heilt skoleinterne til nokså
omfattende opplegg. I tillegg til å bli kjent med disse, var det også ei
forutsetning at vi i løpet av konferansedagene skulle lage
samarbeidsprosjekter med deltakere fra minst tre skoler i minst to
forskjellige land, prosjekter som det i neste omgang skal søkes om midler
til. Deretter skal sjølsagt prosjektene gjennomføres.
På
flere måter følte jeg at jeg kom fra en utkant disse dagene. For mange
utlendinger var det utenkelig at et øysamfunn som vårt, med mindre enn
femti innbyggere og i tillegg en skole med seks elever, kan finnes. Noen
brukte ordet "Paradis" for å uttrykke sine inntrykk av et slikt
sted. Jeg må innrømme at jeg likte å høre det, men jeg må samtidig
bekjenne at jeg har andre assosiasjoner til paradis-begrepet.
Samtidig
så jeg at det neppe er rett å snakke om utkanter når det gjelder bruk
av IKT. Måleenheten "tastetrykk" er etter hvert blitt vanlig
for å definere avstand, og ingen av oss er lengre fra hverandre enn et
par tastetrykk, uansett hvor på kloden vi befinner oss. Likevel
forekommer det meg at vi fjerner oss mer og mer fra paradiset, men det er
en annen diskusjon.
Dette
er en foreldrespalte. I nettskolesammenheng er jeg forelder, men samtidig
er jeg også lærer for elever som får undervisning gjennom nettskolen.
For meg betyr dette at jeg føler at jeg er en del av et større lærekollegium,
for jeg har mer eller mindre kontakt med fire nettlærere også. Elevene våre
har et utvida klasseforum, slik at med vertsklasser og nettelever er
faktisk skolemiljøet vårt ikke så heilt lite. Og bak der har vi ei
foreldregruppe. Attpåtil strekker det heile seg over ei mengde
landegrenser!
Jeg
synes dette er berikende for en liten skole og et lite samfunn. På mange
måter har vi allerede det som den nevnte konferansen tilstreber, nemlig
kontakt over landegrensene. Til og med uten språkbarrierer. Det gir store
utfordringer og muligheter.
På
tross av all IKT, så blir kommunikasjon via omveier aldri like god som når
vi møtes og prates ansikt til ansikt. Etter hvert som mulighetene øker
til å la bilder ledsage ord, så forbedres kvaliteten. Det er derfor
riktig å utvikle de nest beste alternativene, men vi må aldri la det
nest beste erstatte det beste. I vår sammenheng, og spesielt med tanke på
norske elever i utlandet, er nok nettskolen det beste alternativet for å
få den type undervisning som gis. For de fleste er eneste alternativ
ingenting, og den forskjellen er himmelvid. Det er derfor viktig at
nettskolen videreføres. Budsjettforhandlingene i Stortinget er avgjørende
for om det blir slik.
Dette
blir spredte tanker. Skal jeg våge meg til å komme med en påstand til
slutt, så må det være at enten finnes det ikke utkanter i IKT-verdenen,
eller så er det bare utkanter. Hva det nå er eller ikke, så burde vi
kanskje være flinkere til å bruke teknologien til å komme mer i kontakt
med hverandre. Har vi kanskje også på det området et stort potensiale i
nettskolesammenheng?
Timeplan utlandet
Det unge paret var så godt som reiseklare. Han hadde fått tilbud fra bedriften om jobb i utlandet. De skulle bare på kurs først for å lære om hva som ventet dem som utestasjonerte nordmenn.
Les mer i "Nytt
fra Norge".
Hjemkomsten - det omvendte kultursjokket
Hold kontakten med arbeidsplassen og venner hjemme. Skriv reisebrev og send bilder. La barna få besøk av bestevennen.
Det gjør hjemkomsten enklere, sier Turi Nerdrum.
Les mer i "Nytt
fra Norge".
|