Blues
Av Zana
 Blues er musikkform som
oppstod blant svarte slaver i USA i siste del av 1800-tallet. De første blues noter ble utgitt i 1912, blant disse var Memphis Blues av W.C. Handy, også kalt bluesens far.
I realiteten var den spesielle bluesformen oppstått som et resultat av tiårets improvisert sang og musikk til arbeid og fritid. De første <<komponister>> notefestet bare noe som allerede forelå som svart folkemusikk i USA.
Bluesens spesielle form og harmonyoppbygging kom til å få enorm betydning for all senere utvikling av amerikansk og europeisk populærmusikk, både som selvstendig vokal og instrumental form med egen utvikling og som
inspirasjonskilde for jazz, pop og rock.
Den autentiske blues består av et trelinjet vers på rim, der de to første linjene er omtrent identiske, noe som sannsynligvis oppstod fordi den ofte improviserende sanger skulle få tid til å finne på den rimende tredjelinjen.
Tekstene ble hentet fra dagligdagse ting, arbeid, hendelser av ulike slag, og kunne for eksempel se slik ut:
Sitting here writing just ain't my idea of fun,
You know I rather be with my friends, drinkin' beer in the evning sun.
Når blusen etter hvert ble notefestet, ble disse tekstene rammet inn i den 12 takters form som er blitt bluesens egen, de tre verslinjene vanligvis plassert i 1-3. takt , 5.-7. takt og 9.-11. takt.
Men lydfestende opptak av eldre bluesutøvere viser at taktantallet kunne variere sterkt. Mens et vers kunne gå på 10 1/2 takt, kunne det neste gjerneb kreve 13 takter.
Den typiske harmoniske oppbygningen av blues oppstod også av seg selv, og har vist seg å være et av de mest livskraftige underlag for musikkens utfoldelse, like
aktuelt i dag som for 100 år siden.
I utgangspunktet og i sitt enkleste form var takt 1-4 samt 7/8 og 11/12 harmonisk basert i den valgte toneartens grunntone (tonika), takt 5/6 i subdominant, takt 9/10 i dominant (4. og 5. trinn i durskalaen).
Spesielt innen jazzmusikkener dette harmoniskjemaet gjennom årene blitt kraftig utvidet og beriket, men alltid med basis i de oppringelige harmoniene.
Både bluessangere og instrumentalister tenderer i sitt melodivalg mot forminsket ters og septim (de såkalte blåtoner), noe som kan gi bluesen dens triste (blue) karakter.
Utbredelse: Den første større spredning av blues skjedde i 1920-årene, da innspillingen med sangere som Me Rainey og Bessie Smith oppnådde enrom populæritet. Mer autentiske var innspillingene med country-blues-utøvere som Blind Lemon Jefferson og Robert Johnson. Blues ble en viktig del av repertoaret til 1930- årenes storband, med Count Basies som det ledende.
Utover på 1900-tallet flyttet mange svarte fra landsbygda i sørstatene til byene i nordstatene, og et meget aktivt bluesmiljø oppstod etter hvert i Chicago. Musikkens endret karakter i de nye omgivelsene, framfor alt ved at man tok i bruk elektriske instrumenter.
Mot slutten av 1940-årene fikk man en egen >>Chicago blues>>, med gitaristen og sangeren Muddy Waters som forgrunnsfigur. Denne stilen, men også de mer oppringelige former, ble igjen en inspirasjon for yngre musikkutøvere, ikke minst i Storbritania, og dermed et utgangspunkt for nesten all pop- og rockmusikk siden 1960.
|
