Vikingtiden kalles vanligvis siste del av yngre jernalder i Norden.
Vikingtiden startet i 789 da de første vikingraidene mot England
og Vest Europa er dokumentert, til midten av 1000-tallet. I tiden
mellom 800 og 1050 e. Kr. gjorde de nordiske folkene seg kraftig
gjeldende i Europa for første gang. Det hadde vært handel og kontakt
mellom Norden og resten av Europa i tusenvis av år, det kan vi se
av arkeologiske funn, men Norden hadde vært en fjern utpost som
landene lenger sør ikke merket stort til.
I denne oppgaven har jeg valgt å presentere tre vikingkonger: Olav
Trygvason, Olav den Hellige og Harald Hårfagre. Jeg har hentet mye
av informasjonen fra Internett.
Oversikt over norske vikingkonger
ca 900 - 1066
Kilde: http://www.nla.no/ojj/kirkehistorie/tabell/konger.htm:
Kirkehistoriske tabeller. Kongekronologien på 900-tallet er usikker
og omdiskutert.
Harald Hårfagre levde fra 850-933 (ca).
Far til Harald var Halvdan
Svarte, moren het Ragnhild
Sigurdsdotter. Han hadde mange koner (6 koner) og mange barn
(22 barn)
Harald Hårfagre var regnet som den første kongen som styrte over
hele Norge. Før Harald Hårfagre var landet delt i flere småriker,
fylker som hadde hver sin høvding eller konge. Harald møtte stor
motstand da han prøvde å ta makten. Det var særlig småkongene og
høvdingene på Vestlandet han måtte kjempe mot. Kampene endte med
et stort slag ved Hafrsfjord (Stavanger). Etter dette slaget var
store deler av Vestlandet og Sørlandet samlet under en konge. Hårfagreætten
var rik og mektig, og eide store områder i landet. Siden Harald
nå hadde fått makt over mange høvdinger i Norge, sikret han seg
at varene kunne komme trygt fram langs hele kysten, og til Russland.
Han hadde mange fiender og mange venner. Da Harald døde, begynte
flere av sønnene å slåss om hvem av dem skulle bli konge etter faren.
Den sønnen som seiret til slutt hadde blitt oppfostret hos den engelske
kongen. Han het Håkon og ble godt likt av mange. Derfor fikk han
tilnavnet "den Gode".
Kilde: http://fuv.hivolda.no/prosjekt/steinma/kongar.html
Olav Trygvason levde fra 963 til1000 (ca). Faren
til Olav het Tryggve Olavsson, moren het Astrid Eiriksdotter. Han
hadde bare to barn som het Tryggve Olavsson og Harald Olavsson.
Olav skal ha vært den sterkeste av alle kongene og den fremste idrettsmannen
i landet. Olav var en dyktig bueskytter, og det ble fortalt at han
gikk utenbords på årene mens mennene rodde skipet hans, Ormen Lange.
Olav Trygvason var blid, veltalende og svært godt likt av vennene
sine. Men mot motstanderne var han derimot hard, og han benyttet
sverdet mot dem som ikke gjorde som han ville.
18 år gammel drog Olav i viking. Da han kom tilbake til Norge hadde
han med seg store rikdommer som han hadde røvet til seg i utlandet.
Siden han var av kongsætt og en dyktig kriger, ble han valgt til
konge. Det skjedde i år 995.
Olav ble kjent med kristendommen i England og hadde
latt seg døpe. Han truet alle i landet til å la seg døpe, men bøndene
fortsatte å tro på de gamle gudene. De holdt blot, men passet på
at kongen ikke fikk vite det.
I fem år var Olav den eneste kongen i landet, men
i år 1000 ble han drept i et slag mot danske-kongen, Svein Tjugeskjegg,
og svenskekongen Olav. Hærene møttes ved Svolder. Mange trodde at
Olav druknet i slaget ved Svolder, men noen sier at han klarte å
komme seg unna.
Vi vet ikke helt sikkert når Olav
den hellige ble født, men han levde til ca. år 934. Faren hans het
Harald Hårfagre (Halvdansson) og moren het Svanhild Øysteinsdotter.
Han hadde to barn. De het Tryggve Olavsson og Gudrød Bjørnsson (fosterbarn).
I året etter at Olav Trygvason ble
drept ved Svolder, var Norge uten en felles konge, og det var mye
ufred i landet. Så kom en ny Olav som også var fra Hårfagreætten.
Olav drog i viking allerede som 12-åring, og i år 1015 kom han tilbake
til Norge etter mange år i utlandet. Han hadde to mål: Å være den
eneste kongen i landet, og å få folk til å godta kristendommen.
Olav var en dyktig kriger, og den ene høvdingen etter den andre
godtok ham som konge. Samtidig tvang han folk til å gå over til
kristendommen. Han for hardt fram, og det førte til slutt til at
Olav måtte rømme fra landet. Danskekongen Knut den mektige tok over
makten i Norge og sette Håkon jarl til å styre for seg. Håkon jarl
druknet bare kort tid etter dette, og da Olav hørte om det, samlet
han en hær og drog tilbake til Norge for å vinne tilbake makten.
Bønder og høvdinger samlet også en hær, og den 29. juli, 1030 møttes
de i slaget på Stiklestad.
 Olav
dør i dette slaget. I den nærmeste tiden etter slaget ble det fortalt
underlige historier om ting som skjedde med Olav sitt lik: Etter
slaget på Stiklestad hadde liket til Olav blitt lagt inn i et skur.
En blind mann hadde gått inn dit om natten, gnikket seg i øynene
med Olav sitt blod slik at han fikk tilbake synet.
Bonden på Stiklestad tok med seg
liket og gravla det ved Nidaros. Året etter ble liket gravd opp
og da hadde negler, hår og skjegg grodd. Folk mente at det hadde
skjedd et under, og Olav fikk tilnavnet "den hellige".
Det ble reist en kirke i Nidaros til ære for Olav. Senere reiste
mange pilegrimer til Nidaros for å få hjelp og trøst av Olav den
hellige.
Olav den Hellige var svært begeistret for Keiser
Karl den Store og hans måte å styre på. Karl den Store var født
i Noyon i Frankerrike og han ble konge i 768, Faren hans kong Pipin
døde da og Karl overtok tronen. Karl kjempet for kristendommen og
Frankerrike ble større og større under Karls styre. Han eide halve
Italia, Belgia, Tyskland, Sveits, Østerrike, deler av Tsjekkia og
Ungarn og en liten bit av Spania. Karl var kristen og paven salvet
ham i år 800 samtidig som han ble keiser. Han ble kalt Karl den
store fordi han hadde gjort Frankerrike så stort og rikt. Karl bygget
mange kirker og klostre, slik at kristendommen ble spredt til stadig
nye områder.
|
