Globalnytt 23
Skoleavis for Norsk nettskole

7. klasse og Arne har laga denne avisa     

Brev fra Linn Merethe i Bolivia

Så er det bare to skoleuker igjen av dette skoleåret, i alle fall for oss i Bolivia. For min del er jeg kommet til slutten av mitt andre arbeidsår i dette flotte landet. 

Livet er litt, for ikke å si veldig forskjellig fra Norge. Jeg lever nok stort sett slik jeg alltid har gjort, men mange inntrykk og opplevelser har gjort noe med meg.  

Smått om senn glir det nye språket inn, og hverdagen blir litt lettere. 

Markedet er en sak for seg selv, rene opplevelsen. Nyslaktet kjøtt, mer eller mindre partert, lyser mot meg når jeg kommer inn døren. Stanken som følger med, må bare oppleves. 

Bedre er det med frukt- og grønnsaksbodene. Der bugner det, flott opplagt, i alle slags sorter. Like flott er det med krydderbodene. Her kan vi virkelig snakke om en  fargeprakt av de sjeldne. 

Som regel blir jeg nedropt om varetilbudet i de ulike bodene. Det er om å gjøre å kapre seg kunder og å få solgt noe. Til tider kan det være slitsomt å komme seg forbi. Men ikke alltid. Enkelte selgere burde hatt seg både et smile- og et servicekurs. Noen ganger må jeg nemlig be tynt om å få kjøpe en vare. 

Når selger ikke er villig til å ta frem den boksen jeg har tenkt å kjøpe, ja, da går jeg derfra og vender ikke tilbake med det første. Etter en tid blir også dette hverdag og ikke så veldig spennende og i alle fall ikke ukjente fenomener. 

Fattigdommen, derimot,  blir jeg ikke så fort kvitt. Det er fremdeles vondt å se eldre og syke sitte i slitte klær på fortauskanten for å få noe fra de forbipasserende. Jeg har ikke passert så få utrakte hender som ber om hjelp. Så går jeg der med delvis dårlig samvittighet fordi jeg har så mye, samtidig kan jeg ikke hjelpe alle. Å gi fra seg noen ører eller kroner, hjelper så lite. Det blir som en dråpe i  havet. Kanskje det hjelper den ene et lite øyeblikk, men ikke i lengden.  

Eller alle de familiene som sliter! Det gjorde sterkt inntrykk da en av ungdommene i kirken mistet moren sin i sykdom. Selv er han bare 18 år og eldstemann av en søskenflokk på 8 gutter. Yngstemann er bare vel et år. Faren har dårlig inntekt og er borte fra hjemmet hele dagen på grunn av jobben. 

Det stakk i hjertet første gang jeg så brødreflokken komme i kirken etter morens død. De var pent pyntet, i alle fall så pent de kunne få det til. Nattskjorten gjorde jobben som finskjorte! Skulle likt å sett slik oppkledning i Norge om det ikke var på moten. 

Med slike opplevelser stiller jeg meg mange spørsmål: Hvorfor var jeg heldig og ble født i Norge? Hvor er staten? Hvor er rettferdigheten?….. Det er ikke rettferdig at vi i Norge har det så overmåte godt mens andre strever for å få tak i dagens mat! 

Det er rart å lese i norske aviser om streik i Norge! Jeg er helt med på at ikke alle i Norge har fått like mye av godene Jeg hører selv til en av de yrkesgruppene som ligger litt lavt på lønnsstigen, men likevel. Det er ikke så veldig vanskelig i Norge å få utgiftene til å passe med inntektene. Det handler litt om planlegging og kalkulering. 

Når jeg daglig møter problemet med mangel på vann, mat og klær, blir streiken i Norge et luksusforetak i mine øyne. Det er ikke få ganger det banker på porten min, og to bedende øyne ser mot meg og jeg hører; ”¡Hermana, regalame agua!” – ”Søster, gi meg vann!” 

Mange av naboene har ikke innlagt den luksusen. Jeg åpner kranene og tenker tilbake på den måneden jeg var uten vann selv. Det var tungt å bære vannbøttene noen hundre meter, men så var det kun en overgang for min del. Det er det ikke for naboen som banker på porten.  

Det er ikke bare omgivelsene som er ulike Norge. Også skolehverdagen er annerledes her i Bolivia, selv om jeg er lærer ved en norsk skole. 

I løpet av to skoleår har jeg til sammen hatt 5 flotte elever på fem forskjellige trinn. Det er ikke det helt store antallet, og undervisningen blir litt annerledes enn i en større klasse.

Samarbeid, prosjekt og tema, får litt annen vinkling, det samme med tilstelninger av ulike slag. Det sier seg selv at elevene må ha flere roller når det øves og settes opp skuespill på juleavslutningen. Det er bare om å gjøre at samme elev ikke må komme inn som to ulike personer på samme tid.

Så er det derimot desto lettere å ta med seg skolen på tur, både til fots og i bilen. Det er ikke alle som kan dra med hele skolen, mødre og lærer i en og samme bil!!! Det gjorde vi da vi drog  på besøk til den skoleavdelingen som ligger nærmest.

En liten skolegruppe har sine fordeler og bakdeler, - det har jeg i alle fall lært! Men takk til dere ved Norsk Nettskole som har hjulpet meg dette skoleåret! 

Dette ble noen strøtanker før skoleavslutning og norgesferie. Jeg er så glad for å få lov til å bo i Bolivia. Jeg føler meg rett og slett privilegert. Håper jeg kan ta med meg noe av alt dette flotte hjem til Norge. Vi har mye å lære av andre! Må ikke alle inntrykk og opplevelser bli borte i all luksus og travelhet i hjemlandet!

Ha en god sommer! 

Beste hilsen

Linn Merete Urangsæter,

lærer ved Den Norske Skolen i Bolivia.

Mer stoff om Bolivia:  |  NLM i Bolivia   |