Globalnytt 4
Skoleavis for Norsk nettskole

Amalie Skram ble født i Bergen i 1846 og døde i København i 1905. Da hun vokste opp var det veldig vanskelige levekår. Amalie var den nest eldste i søskenflokken, de var fire gutter og ei jente. Mora var datteren til en skomaker og faren var innflytter. De levde på faren sin lønn som kjellerhandler, det var ikke en bra butikk. Jobben til faren gikk så dårlig at han i full hast flyttet til Amerika.

Ikke så lenge etter på forlovet Amalie seg med kaptein Bernt Ullrik Müller, da hun var nesten 18 år giftet hun seg med han. Hun var med han på noen av de lange sjøreisene hans. I den tida hun var med han på sjøen, lærte hun seg mange språk. Da hun var om bord på båten skrev hun bøkene To venner, Fru Ines og forraadt.

Ekteskapet med kapteinen var veldig vanskelig. De hadde to sønner i lag, Amalie ville ut av ekteskapet, men ektemannen viste stor motstand. Da fikk hun et nervøst sammenbrudd og ble innlagt på Gaustad sinnssykehus.

Etter en stund på sykehuset flyttet hun til broren sin i Fredrikstad. Hun hadde virkelig skilt seg med Müller. Hun traff Erik Skram i 1882, han var dansk. To år etter at hun hadde møtt han giftet hun seg med han, og de flyttet til København.

Amalie var 43 år da de fikk datteren Johanne. Fem år senere var hun så overarbeidet at hun ble lagt inn på psykiatrisk sykehus. De erfaringene hun fikk etter at hun hadde vært på sykehusene fikk henne til å skrive om oppholdene på de psykiatriske institusjonene.

Hun skilte seg fra Erik Skram i 1899, etter lange ekteskapsproblemer. Etter dette klarte hun ikke å konsentrere seg om skrivingen og hun hadde ikke god økonomi. Etter det datteren Johanne Skram Rørdam hadde sagt, valgte moren å avslutte livet sitt siden hun ikke kunne skrive mer.

På gravstenen til Amalie sto det: Dansk borger, dansk undersått og dansk forfatter.

Jeg tror at det som påvirket måten hun skrev på var den fattigdommen som hun opplevde da hun var liten. De bøkene om sinnssykehusene og om ekteskap er jo ting som hun har opplevd selv, og det tror jeg har påvirket skrivingen hennes ganske mye. De fleste i bøkene hennes døde og det var bare slik det måtte være. Hun skrev også om hvordan kvinnene ble behandlet, hvor dårlig de ble behandlet. Fattigdom og rikdom var noe hun skrev ganske mye om.

En rekke av forfatterne som er beskrevet på disse sidene skrev i den nasjonalromantiske stilen Men også innen andre kunstarter skjedde det mye i denne perioden

Nasjonalromantikken var en retning innen for kunsten, og ikke bare litteratur, som kom til Norge i første halvdel av 1800 tallet og varte helt fram til den ble avløst realismen ca.1870. Den var en videreføring av romantikken, men kunstnerne var i tillegg opptatt av sitt eget folk og dets historie og tradisjoner. Men det var nok bondekulturen som var viktigst i Norge.

Mange av disse forfatterene son er med i denne teksten skrev i den nasjonalromantiske stilen. Nasjonalromantikken startet for alvor i Norge med eventyrsamlingen til Asbjørnsen og Moe. To andre som også var nasjonalromantiske i sin diktning var Aasen og Vinje. Både Bjørnson og Ibsen var nasjonalromantiske diktere.

Amalie Alver ble født i Bergen i 1846. Da hun var 18 ble hun giftet bort mot sin vilje. Ektemannen het B. Müller og var skipskaptein og mye eldre enn Amalie. Det ble et vanskelig ekteskap, som hun kom til dels tilbake til i sine romaner. De ble senere separert i 1878, og skilt fire år senere.

Hun flyttet til Danmark, fylt med bitterhet mot Norge og den behandlingen hun hadde fått her. Hun giftet seg i 1884 med den danske dikteren Erik Skram. Det var han som fikk henne til å skrive. De levde noen lykkelige år før hun igjen ble separert i 1900. Hun begynte å skrive i løpet av hennes andre ekteskap, og hennes første bok var romanen Constance Ring i 1885, hvor et ulykkelig ekteskap blir skildret. Boka fikk en sentral rolle i tidenes moraldebatt, og til Amalies store skuffelse var Bjørnson negativ til boka.

Hennes neste verk var, romanserien Hellemyrsfolket. Den forteller om hvordan miljø og arv alene kan føre til at mennesker får tragiske skjebner. Videre etter fulgte flere skuespill og romaner som tar opp menns svik ovenfor kvinner, og i romanen forrådt forteller hun om en ung pikes ekteskap med en mye eldre mann. Den romanen ble regnet som en av hennes beste. Som vi ser, fikk hennes egene tragiske livserfaringer en sentral rolle i romanene hun skrev.

Etter sykdom og arbeids press lot hun seg etter hvert innlegge på psykiatrisk behandling, men også her ble hun skuffet over den måten hun ble behandlet på. I de neste to bøkene hun skrev, rettet hun skarp kritikk mot behandlingen av psykiatriske pasienter.

Hun døde i 1905, og ble begravet i Danmark, fremdeles bitter på Norge.

Hvordan påvirket tiden hun levde i måten hun skrev på

Jeg tror at det hun skrev var påvirket av hvordan hun hadde det da hun vokste opp, fattigdom og hvordan hun hadde det i ekteskapet sitt. Hun hadde jo et dårlig ekteskap med skipskapteinen B. Müller, som avspeilet seg i romanen Constance Ring. Og de fleste bøkene hennes handlet om fattigdom og død. Hun beskrev også om hvor dårlig kvinnene på den tida ble behandlet og hvor dårlig psykiatriske pasienter ble behandlet, og det var sikkert fordi hun hadde blitt behandlet slik selv. ’

Skrevet av Mariann 9. klasse