Globalnytt 4
Skoleavis for Norsk nettskole

Bjørnstjerne Martinius ble født den 8. desember,1832. Han ble født i Kvikne, hvor faren hans var prest og flyttet i 1837 til Nesset i Romsdalen. Han var sønn av Peder Bjørnson og Inger Elise, født Nordraach.

Bjørnstjerne var norsk dikter, politiker og åndshøvding. I sin ungdom mottok Bjørnson sterke inntrykk av natur og folkeliv, særlig i Romsdal. Han var interessert i politiske hendelser helt siden han gikk på skolen i Molde, 1844 - 1849.

Hans første artikkel skrev han i 1848, "Frihedens tale til Moldenserene". Fra 1850 bodde han i Christiania hvor han gikk på Heltbergs "studentfabrikk" sammen med Vinje, Ibsen og Lie. Han tok sitt artium i 1852. Bjørnson skrev litteratur- og teaterkritikker m.m. i avisene, og forsøkte seg også som dramatiker.

Tiden og samfunnet var sterkt opptatt av teaterproblemer, særlig kampen for et norsk teater, og Bjørnson var en fører i denne kampen. Han markerte også at en ny tid hadde kommet innen dikting; en ny generasjon steg frem. Studenttoget til Uppsala ble innvielsen. I de følgende år ble det presentert en rekke skuespill, bondefortellinger og nasjonale dikt.

Bjørnson var fra høsten 1857 kunstnerisk leder ved teateret i Bergen, virket som folketaler, og skrev fortellingen "arne" og fedrelandssangene " Der ligger et Land mod den evige Sne" og " Ja, vi elsker dette landet" , begge 1859.

I 1858 giftet han seg med Karoline Reimers (1835-1934). Han hadde et kort opphold i Christiania 1859-60 som medredaktør av Aftenbladet, og skrev fortellingen "En glad Gut". Så drog han ut på en stor utenlandsreise til Danmark, Tyskland, Frankrike og Italia.

Hans opphold i Roma ble et høydepunkt. Samværet med P.A. Munch, møtet med antikkens kultur og italiensk folkeliv inspirerte ham. Her skrev han bl.a. den monumentale trilogien "Sigurd Slembe"(1862), ved siden av Ibsens Kongsemnerne et hovedverk i norsk historisk skuespilldiktning, og de mektige historiske dikt "Brede Seil over Nordsjø gaar" og "Bergljot". I løpet av fem år var Bjørnson blitt Norges nye, store nasjonale dikter.

I 1863 gav Stortinget ham diktergasje. Deretter fulgte en mindre intens produksjonstid, idet han i 1865-67 var sjef for Christiania Theater. Skuespillene "Maria Stuart i Skottland" (1864) og "Sigurd Jorsalfar" (1872) og diktet "Arnljot Gelline" (1870) fortsetter den romantiske retning. I 1870 utkom også første utgave av "Digte og Sange".

Bjørnson var i denne tiden sterkt tiltrukket av N.F.S. Grundtvig og hans ideer, og de har satt sterke spor i hans diktning fra annen halvdel av 1860-årene. Samtidig nærmet han seg realismen, en mer samfunnsrettet diktning, særlig med nåtidsskuespillet "De Nygifte" (1865) og fortellingen "Fiskerjenten" (1868). Også idemessig peker denne diktningen frem mot den mer bevisste problemdiktningen 1870- og 180-årene.

Politisk var Bjørnson alt sterkt engasjert i det radikale venstre, han var redaktør av Norsk Folkeblad 1866-71, som litt etter litt ble et organ for venstrepartiets politiske oppfatning. Utenlandsopphold i Italia og Tirol 1873-75 gav ham igjen kontakt med moderne europeisk åndsliv og virket fornyende på hans dikting og tenking.

I de nordiske land var Brandes’ radikale program begynt å virke. Skuespillene " En fallit" og "Redaktøren" (begge 1875) viser Bjørnsons utvikling. Bjørnsons omstilling var dyptgripende. Den moderne diktningen forutsatte det frie, emansiperte sinn. De store følelsenes tid var vendt tilbake.

Omkring 1880 kastet Bjørnson seg inn i kampen om et norsk flagg uten unionsmerke. Det representerte høydepunktet i den radikale fremmarsj. I slutten av 1870-årene hadde han også brutt med kirkens tro.

Hans siste leveår var fylt av kampen for rettferd mellom nasjonene. I artikler som vakte oppsikt over hele verden, hevdet han de små nasjoners rett. Hele hans liv var preget av troen på det godes seier. I utallige brev, i taler og artikler kommer hans sterke livstro og etiske vilje til uttrykk, og hans ruvende personlighet stod gjennom vel halvhundre år som et åndelig sentrum i den nasjonale kamp.

Bjørnson døde den 26. april 1910.

Bjørnar, 9. klasse.

Faktastoff:

• Bjørnstjerne Bjørnson ble født 08. Desember 1832, og han døde i 1910.
• Han vokste opp på Nesset i Romsdal fra han var 5 år. Han debuterte som 15-åring i lokalavisa Romsdal Budstikke med en artikkel inspirert av den franske februarrevolusjonen i 1848, hvor han oppfordrer folk i Romsdal til å feire 17. Mai!
• Når Bjørnstjerne var 18 år gammel, holdt han sin første folketale. Han ble student i 1852.
• Bjørnstjerne ble kjent med mange forfattere b.l.a. Henrik Ibsen, Aasmund Olafson Vinje og Jonas Lie.
• Han ble som ung klar over at han en gang ville bli en stor/ berømt dikter.
• Fra 1856 gav han ut Illustrert Folkeblad.
• Fra høsten 1857 til sommeren 1859 var Bjørnson teatersjef i Bergen.
• Høsten 1858 giftet han seg med en av de unge skuespillerinnene ved teateret, Karoline Reimers.
• Etter Bergen bodde Bjørnson 2 år i Italia, Roma.

Norge var ved inngangen til 1800-tallet et bondesamfunn. Det var ca. 883000 nordmenn og ca. 80 % levde av jordbruk. Redskapene som ble brukt var mest enkle redskaper.

Før 1850 var Norge et standssamfunn med skarpe skiller mellom de ulike gruppene, og med liten mulighet til å forlate den sosiale gruppe du var oppvokst inni. Den sosiale lagdelingen var preget av tre hovedgrupper. 2 prosent av befolkningen utgjorde overklassen og bestod stort sett av embetsmenn og kjøpmenn. Middelklassen var det meste bønder, håndverkere, offentlige tjenestemenn og mindre kjøpmenn, mens underklassen var husmenn, tjenestefolk og løsarbeidere.

Som et resultat av Napoleonskrigene gikk unionen mellom Norge og Danmark i oppløsning i 1814. Samme året begynte unionen mellom Norge og Sverige. Den politiske makten i Norge var nå hos embetsmennene.

Bøndene var veldig lite politisk bevisste på egne vegne, og valgte heller embetsmenn enn bønder til å styre landet. I 30-årene begynte det å skje forandringer.

Bøndene reiste seg i opposisjon mot embetsmennene og hadde som mål å redusere embetsmennene sin makt i det norske samfunnet. Dette førte til innføring av parlamentarisme på 1880 tallet. Fra 1850 forandret mye seg i Norge og hele det gamle bondesamfunnet ble forandret.

Bjørnson reiste rundt og holdt brennende taler, han var en ivrig venstremann og opptatt av alt som rørte seg i tida, sosiale forhold moral og religion. Unionsstriden skandinavismen, demokratiske reformer, mer norsk språkutvikling, norsk teater og folkelig oppdragelse.

De samfunnsaktuelle feidene opptok ham så sterkt i blant, at han ikke fikk ro på seg til å dikte. Han måtte ut for å samle nye inntrykk til diktinga.

Da han skrev bondefortellingene, hadde han et kristent grunnsyn. Men som så mange andre på denne tiden, mistet han troen på Jesus. Han ble interessert i Charles Darwins utviklingslære, og fikk et nytt syn på hvordan livet på jorda hadde oppstått.

Bjørnson sympatiserte med bøndene og kampen deres for selvstendighet. I dag er han blitt kritisert for å idyllisere bøndenes liv, for å skildre bønder i søndagsklær.

Karl Einar, 9. klasse