Globalnytt 4
Skoleavis for Norsk nettskole

Vi som bor 4 km eller mer fra skolen, vi går på, vi får skolekyss. Tidlig om morgenen kommer den store, stygge bussen.

Som egentlig er veldig liten i forhold til hvor mange passasjerer den må ta med. Dessuten er den veldig gammel, det ser i hvert fall sånn ut. Den er sikkert lagd lenge før besteforeldrene mine ble født, og de er over 70 år.

Den har harde, brune, stygge seter. Med sorte, harde armlener som er lagd av tre. Og så er det de gamle, rødrosa gardinene, som sikkert aldri har blitt vasket.

Og denne "luksusbussen" kommer og henter oss hver eneste morgen. Tenk og starte morgenen slik. Først bli tvunget opp tidlig om morgenen, fra den varme sengen. Så må jeg i hvert fall spise en skive brød, ellers så får mamma panikk. Da begynner hun å gi meg preken om hvor viktig det er med frokost. Eller så begynner hun og fortelle om alle de barn i fattige land som ikke har mat. Og at jeg burde være glad for den maten jeg får. Til slutt forteller hun om hvor mange tenåringsjenter som får spiseforstyrrelser, og at jeg burde passe meg for det. Når hun endelig er ferdig med å fortelle meg alt det, så må jeg springe ut for å rekke bussen.

Hvis vi ikke står klare og venter på veien, da kjører den bare. Men de dagene jeg er så heldig at jeg rekker den koselige bussen, har jeg hatt det så travelt at jeg har glemt noe. Så sitter jeg i bussen og kjører etter den humpete veien. Opp og ned bakker, fram og tilbake, de lange veiene til og fra skolen. Fem dager i uken.

Så er det den gode lukta i bussen, ca en gang i måneden. Når jeg kommer inn i bussen, da blir jeg nesten slått ned av den sterke, kvalmene, vanilje lukta. Da er det nesten sånn at jeg får lyst til og snu i bussdøren og gå hjem igjen. Men det er bare nesten. Tenk deg at du kjører etter en humpete og svingene vei, i over 30 minutter. Og attpåtil sitter og nesten sniffer vaniljelukt. Får du ikke en utrolig lyst til og spy? Det får i hvert fall jeg.

Det er nesten som å ha spysyke. Når jeg må springe fort nedover trappene til do, bare for oå ikke spy på gulvet. Og når jeg endelig kommer meg ned til do, må jeg ikke spy like vel. Men så lener jeg meg over doet, og da kjenner jeg det. Den sterke vaniljelukta, som foreldrene mine putta oppi dagen før. Da kan jeg ikke gjøre noe annet en å spy. Dette er nesten akkurat det samme som jeg tenker på, den dagen jeg kommer inn i bussen. Og bussjåføren har hengt opp en ny wonderbaum. Og ved en feiltagelse har han tatt av hele plastiken, i stedet for bare en liten bit i det ene hjørnet.

Nå har vi kjørt i ca 35 minutter, og vi er endelig kommet til Øksfjord. Nå må vi stoppe for å ta på alle de andre. De stakkarne som også blir tvunget opp tidlig om morgen, bare for å ta denne fine bussen til skolen.

Når de endelig har kommet seg inn på bussen, begynner de å krangle om hvem som skal sitte hvor. Så når alle i fra Vassdalen har klart å komme seg inn i bussen, må vi stoppe på fergekaia for å vente på de fra Tverrfjord.

Og de er som regel litt forsinket. Og det er veldig kjedelig, og vi kan jo også bli forsinket til første time, bare av den grunn. Men det er også noe bra med å vente, for da kan de som ikke har gjort leksene hjemme, gjøre dem på bussen. På grunn av dette har dere, lærere, sluppet å gi så mange glemmekryss. Så kommer endelig de fra Tverrfjord.

Det er ikke bare skoleelever som kommer på. Det kommer også noen fra Nuvsvåg, de bruker å ta skolebussen til krysset ved veien ned til barnehagen. For de jobber der.

Nå er vi endelig på vei oppover til skolen. Vi må først stoppe i krysset for å slippe av de fra Nuvsvåg som skal i barnehagen. Så må vi stoppe på barneskolen, for å slippe av de små som går på barneskolen. Det er synd på dem, tenk de har masse år igjen å gå på skolen.

Nå er vi endelig kommet opp til ungdomsskolen. Og alle er kjempeglade for at vi endelig får lov til å komme på skolen og lære.

Alle presser og bøller for å komme først ut av bussen, og inn på den vidunderfulle, etterlengtede skolen.