Globalnytt 43   
Skoleavis for Norsk nettskole

HUMORTEKST

Denne historien handler om en gang jeg og vennene mine skulle prøve å lure en av lærerne våre. 

Vi skulle klatre inn i et av skapene våre og så prøve å lure en lærer til og tro at vi satt fast. Det gikk uheldigvis akkurat som det skulle bare at det ikke ble noe særlig lureri innblandet…

Katrine - 9. klasse

"Hvem skal gjøre det da?", spurte Tomi, venninnen min da hun hadde kravlet seg ut av skapet. " Det kan vel jeg!" svarte jeg, "Jeg er så liten så!"
"DU?!",spurte Tomi, "Det tror jeg ikke noe på!"
Jeg måtte jo vise henne at jeg kan klare det meste! Det gikk jo bra med henne så jeg klarte det vel også!

Så var det min tur. Jeg er litt større, så jeg passet ikke like bra inn i 
skapet mitt som hun passet inn i sitt. Men jeg kom meg inn og passet på at  de kunne lukke døra mi helt. De låste meg inne og lot meg vente litt. 

Så skulle de låse opp igjen. Det gikk ikke så lett som vi trodde. Skapet mitt  er litt vanskelig å få opp noen ganger på grunn av at låsen må trykkes inn  for å bli låst opp. Selvfølgelig hadde jeg glemt alt det der. Nå satt jeg bom fast. De kunne ikke trykke inn låsen fordi foten min var satt imot den og trykket i motsatt retning. Jeg hadde ikke akkurat så mye plass at det gjorde noe heller. 

Omsider klarte jeg på en eller annen måte og flytte på foten min. Etter nesten ti minutter klarte vennene mine endelig og få opp låsen.
Men…siden jeg hadde flyttet på meg klarte jeg ikke å komme meg ut igjen!

Vennene mine begynte og le og sa "der kommer du aldri ut fra!" og Tomi sa  ondskapsfullt "hva var det jeg sa? Der blir du sittende minst like lenge som  Tornerose sov!"
Jeg syntes ikke det var morsomt i det hele tatt! Jeg hadde så absolutt ikke noe lyst til å bli sittende der i et par århundrer! Så kom mattelæreren min, Mr.Harrington. Han spurte hva som foregikk og fikk til slutt øye på  meg. 

Da begynte han også å le! Han prøvde å få meg ut men det gikk ikke! De måtte hente vaktmesteren. Da vaktmesteren kom, sa han at dette var jo ikke noe problem. Han skulle få  meg ut "in no time!".
"Sikkert..", sa Tomi. Som om sarkasme var akkurat det jeg trengte akkurat da!

Det verste var at friminuttet var over så alle i hele niende klasse kunne se  meg klemt fast inne i skapet. Det var ikke det beste øyeblikket i mitt liv for å si det sånn…

Det gikk nesten en hel time før de klarte å få meg ut på en måte. Jeg klarte  nesten ikke å gå på grunn av at foten min hadde ligget så rart så lenge. 

Veggene i skapet mitt var helt bøyde fordi vaktmesteren måtte til med  brekkjernet. Det var så flaut! Tomi erter meg fremdeles og skapet mitt ser heller ikke helt normalt ut. 

Veggene er fremdeles litt ødelagte…men jeg er jo fremdeles i live så det var ikke så ille.

Katrine