Globalnytt 46
Skoleavis for Norsk nettskole

For å puste må mennesket ha luft. For å kunne leve i verdensrommet må mennesket ha med seg det det trenger av luft, mat og vann. Vakuumet har også effekt på andre ting i rommet som f.eks. at væsker fordamper veldig fort, olje blir tykk og hard og det er ikke noe friksjon.

Temperaturen ute i verdensrommet er rundt – 273 ^o C. På solsiden av en planet kan det være +100 ^o C og på skyggesiden – 100 ^o C. Derfor blir romfartøy isolert og har et beskyttende lag for å regulere temperaturen med. Ute i verdensrommet er det mye stråling på grunn av sola og mange andre stjerner. Det kan ødelegge elektrisk utstyr og strømforsyningen i romfartøyet. Solas sterke UV-stråler er farlig for mennesket og kan ødelegge gummi og plastikk.

Jorda, de andre planetene og sola har sterke magnetfelter. Dette kan påvirke navigasjonen av romfartøyet og kan forstyrre instrumenter.

Rakettmotoren er den eneste motoren sterk nok til å forlate jorda. Forskjellen på jetmotorer og andre forbrennings motorer, som bruker oksygen i lufta til å brenne brenselet, er at rakettmotorene ikke har bare eget brennstoff, men også et stoff som erstatter oksygen kalt oksidant. Brensel og oksidant kalles rakettens drivstoff. Flytende drivstoff er mest brukt fordi det har stor energi i forskjell til vekta og har muligheten til å bli stoppet.

Russeren Konstantin Tsiolkovsky har fått æren for å utvikle den grunnleggende teorien for rakettmotorer og han foreslo å bruke flytende drivstoff i raketter. Han presenterte sine teorier i en artikkel "The Exploration of Cosmic Space by Means of Reaction Devices", publisert i 1903.

Han beregnet farten og mengden av brensel som raketten måtte ha for å overvinne gravitasjonskrafta og gå inn i bane. Som flytende brensel foreslo han flytende oksygen og flytende hydrogen. Senere foreslo han kunstige satellitter og multitrinns raketter. Amerikaneren Robert Goddard var den første til å utføre praktiske eksperimenter med raketter. Goddards artikkel " A Method of Reaching Extreme Altitudes", ble publisert i 1919. Han ble kjent som "moon rocket man" fordi han mente det kunne lages en rakett som kunne nå månen.

For å designe og bygge slike raketter trengte man flinke ingeniører og svaret ble Sergei Korolëv fra Russland og Wernher von Braun fra Tyskland. Korolëv, født i 1907, ble fengslet under Stalin -tida sammen med andre vitenskapsmenn. Først i 1957 ble han anerkjent etter å ha sendt opp verdens første satellitt, Sputnik 1. Krutsjov forsto å bruke romfart for å utfordre USA.

I løpet av de neste ti årene klarte russerne med Korolëvs hjelp å skyte ut første mann i verdensrommet, Jurij Gagarin, og første kvinne Valentina Tereshkova. Wernher von Braun, født i 1912, ble som 20-åring satt til å lede arbeidet med å utvikle raketter for militært bruk i Tyskland. Men hans hovedinteresse var romfart og han ble arrestert i 1944 av Gestapo.

I 1945 kom von Braun og 120 av hans ingeniører til USA for å jobbe for US-Army. Von Braun får æren for å ha utviklet Saturn raketten som brakte Apollo -serien ut i verdensrommet til månen. I 1961 annonserte President John F. Kennedy at de skulle ha som mål å ha en mann på månen og bringe han trygt tilbake til jorda innen tiåret var omme.

Amerikanerne satset masse penger og folk i kappløpet. De begynte med enmanns romfartøyer som de kalte "Mercury", så fortsatte de med tomanns romfartøyer "Gemini" og avsluttet med tremanns romfartøyer "Apollo". Det var et "Apollo" fartøy som til slutt brakte to menn til månen.

Den 20. juli 1969 gikk først Neal Armstrong og deretter Edwin "Buzz" Aldrin ut på måneoverflaten. Dermed ble Kennedys mål oppfylt. Et av forsøkene var nesten en katastrofe da Apollo 13 fikk en lekkasje i oksygentanken halvveis til månen. De tre astronautene Lovell, Swigert og Haise måtte bruke månelandingsfartøyet for å manøvrere seg rundt månen og tilbake til jorden.

I mellomtiden holdt de på å slippe opp for luft og strøm bl.a. til oppvarming slik at de også holdt på å fryse i hjel. Takket være enorm innsats og dyktighet klarte de å redde seg. Ferden viser hvor sårbart mennesket er ute i verdensrommet. Apollo programmet ble avsluttet i 1972 etter seks månelandinger hvor tolv personer hadde gått på månen. Dette er også de eneste som har vært på månen.

Russerne satset på romstasjoner i stedet for månelanding etter at amerikanerne vant kappløpet til månen. Mens kommunistene styrte ville ikke russerne innrømme at de hadde vært med på et kappløp, men i dag vet vi at det var de. I 1971 sendte de opp Salyut 1 etter fulgt av flere stasjoner med avslutning med Salyut 7 i 1982.

Bortsett fra Salyut 2 var alle bemannet i lengre perioder. Amerikanerne hadde i mellomtiden bare en romstasjon, Skylab, som var bemannet av tre mannskaper i 1973. Romstasjonen ble brukt både til forskning innen astronomi og jordkartlegging og utvikling av nytt materiale for nye romferder. Etter dette sendte russerne ut Mir i 1986 og den ble brukt helt fram til 1999.

Amerikanerne utviklet et gjenbrukbart romfartøy som de kalte romferga. Første utskytning var Columbia i 1981. Flåten består av fem fartøyer. Et av disse, Challenger, eksploderte under utskytning i 1986. Hele besetningen på 7 personer, deriblant en lærer, ble drept i denne ulykken. Challenger ble erstattet av Endeavour i 1992 slik at det fortsatt er fem romferger. Romfergene var ment til å gå til og fra romstasjonen, å være et vitenskapelig laboratorium og til å frakte satellitter.

På de neste sidene kommer det en oversikt over de viktigste begivenhetene i russisk og amerikansk romhistorie.

Kommunikasjonssatellittene brukes daglig for TV- overføringer og telefonforbindelser til alle verdensdeler.

Andre satellitter brukes til navigering og nøyaktige posisjonsbestemmelser av fly, båter og personer. Det er så nøyaktig at den kan vise hvor en person er med 15 meters nøyaktighet.

Innen meteorologi er satellittene et veldig viktig hjelpemiddel. De viser til en hver tid vind- og temperaturforholdene på jorda og gjør at vi kan få mye bedre værmeldinger.

Satellittene kan brukes til nøyaktig kartlegging av forholdene på jord -overflaten f.eks. skogbranner, arkeologiske steder, landbruksproduksjon, ozonlag, klimagasser, nye mulige oljekilder, havforhold, isforhold i polarområdene o.s.v.

Mange romfartøyer er sendt til alle de andre planetene spesielt Venus, Mars og Jupiter. Dette har gitt masse ny viten om planetene. Pioner 10 og 11 og Voyager 1 og 2 vil forlate solsystemet vårt og har med seg informasjon om menneskene, jorda og solsystemet vårt i tilfelle andre sivilisasjoner skulle finne dem. Litt morsomt er det å tenke på at de første sondene som landet på Mars ble kalt Viking.

Flere teleskop er sendt ut for å utforske det ytre rom uten å bli forstyrret av jord atmosfæren. På den måten kan vi se ting som vi ikke kan se fra jorda. Det mest kjente er Hubble, romteleskopet som ble sendt i bane rundt jorda fra romferga Discovery i 1990. Romfergene har også blitt brukt til reparasjon av dette og andre satellitter.

USA, Canada, Japan, Russland og den europeiske romfartsorganisasjonen ESA, hvor bl.a. Norge er med, er blitt enig om å gå sammen om å utvikle en stor romstasjon. Kanskje dette betyr at hele verden fredelig kan utnytte verdensrommet og f.eks. bygge månebaser og månekolonier.

1. Smithsonian guides Spaceflight av Valerie Neal, Cathleen S. Lewis og Frank H. Winter. Macmillan Publishing Co. ISBN 0-02-860007-X
2. Space History av Tony Osman. St. Martin’s Press ISBN 0-312-74945-7
3. Heroes In Space av Peter Bond. Basil Blackwell Inc. ISBN 0-631-15349-7
4. For All Mankind av Harry Hurt. The Atlantic Monthly Press ISBN 0-87113-170-6
5. Journey To Tranquility av Hugo Young, Bryan Silcock og Peter Dunn. Doubleday & Company Inc. 1969