Globalnytt 47
Skoleavis for Norsk nettskole

Vinteren har allerede vart en måned her i Moskva; som vanlig kom den første kulda og snøen i midten av oktober, og nå, midt i november, dekkes markene av et snølag på 10 centimeter.  

Et stabilt klima, med kalde, snørike vintre og varme somre er noe av det vi setter mest pris på med å bo her i Moskva. Faktisk får vi gått langt mer på ski i Moskva enn hjemme i Norge, og det er jo ikke så dårlig!

På mange måter er det å bo i Russland ikke så forskjellig fra det å bo i
Norge. Man merker godt når man har bodd her noen år at det er mye som er
likt - både nordmenn og russere har jo levd under like klimatiske
betingelser og derfor funnet fram til mange av de samme løsninger hva
gjelder det å innrette seg praktisk. 

Mest slående er kanskje lafteteknikken - med noen få endringer er denne - som vi antar rotnorske måten å bygge hus på - utbredt over hele det nordlige Russland. Kommer man til gamle russiske landsbyer der bebyggelsen er blitt spart for kriger, revolusjoner og ødeleggelse, kan man ennå se de gamle trekirkene. De ser faktisk nesten nøyaktig ut som våre egne stavkirker, rent bortsett fra at de bærer kupler laget av hundrevis av trebiter.

En russisk poet sa i et lyst øyeblikk at "Russland kan man aldri forstå, på
Russland må man bare tro". Hva han forsøkte å formidle, er at det for en
utlending knapt noensinne er mulig å forstå hva som skjer i dette landet -
selv ikke når jobben man har er å forsøke å forstå det.

Men å forstå så mye som mulig, å få en gløtt bak de tusenvis av Potemkins
kulisser som er stilt opp overalt, det er en morsom utfordring. Da vi
flyttet hit første gang for åtte år siden, var vi derfor overbevist at det
ville være bra for barna å gå på russisk skole. Det har de gjort, og Sigrun
har faktisk nå gjennomgått halve sin skolegang her i Russland. 

Mange tunge stunder har det nok vært med et språk som umiddelbart for en vesterlending ikke er særlig lett å forstå, og som har en grammatikk omtrent så innfløkt som det gamle latin. Men nå fungerer det hele bra; både for Sigrun og for resten av flokken, Hans Herman på 11, Bergljot på ni og Else på sju år.

Om en stund skal vi tilbake til Norge. Alle nordmenn som bor i utlandet, er
vel litt spente på hva som møter dem den dagen de kommer hjem og barna på
ny konfronteres med norsk skole. Er det oppstått store hull i
kunnskapsmengden? Har pensum på den utenlandske skolen og den norske skolen vært for forskjellig slik at barna vil bruke år på å hente seg inn igjen?

Hittil har det gått bra for oss, delvis fordi skoleåret her i Moskva er
relativt kort og barna har hatt mulighet til å dra hjem og gå på norsk
skole i cirka 10 uker hvert eneste år. Ledelsen ved skolen hjemme i Norge
har også vist en enestående holdning; når barna kommer hjem, står det en
pult og venter dem i klasserommet. Med dagens trange budsjetter er det vel
ikke noen selvfølge at alle skoler kan gjøre noe liknende.

Nettskolen har naturligvis blitt noe av et kollektivt prosjekt for hele
familien. Med mangel på lærebøker og dårlige internettforbindelser har det
blitt en felles oppgave å bringe oppgavene tilbake til Nettskolen hver uke.
Stort sett har det vel gått bra, men det var nok noen uker i begynnelsen da
lærerne på Nettskolen lurte på hvor Sigrun egentlig befant seg. 

Vi får bare konstatere at det ennå er en stund igjen til hele verden er knyttet sammen på den elektroniske motorveg. Motorvegen er nok også kommet hit til Moskva, men den har mange humper og hull som venter på å bli reparert, og av og til er våre e-post meldinger tydeligvis blitt liggende igjen i hullene eller de har rett og slett kjørt ut i grøfta.

Med hilsen fra oss i Moskva: Inger og Halvor (foreldre), Sigrun
(Nettskoleelev) og Hans Herman, Bergljot og Else - foruten to hunder:
Arthur og Elzi og fire kaniner.

En av ti elever har mattevansker 

Nesten ti prosent av alle elever sliter med matematikk. Når disse elevene forlater grunnskolen, har de fortsatt problemer med å legge sammen, trekke fra, gange og dele.

Les mer i Vårt Land.