Globalnytt 49
Skoleavis for Norsk nettskole

Jeg vil denne gangen ta for meg litt om hva som rører seg i sjela, hukommelsen og hjertet til mennesker som har holdt på mye med data.

Ordet "datafreak" har vi hørt noen ganger. Jeg har en kompis som sitter foran dataskjermen hele dagen på arbeid, og vet du hva som skjedde da han kom hjem en dag?

Jo, han tastet passordet sitt inn på mikrobølgeovnen da han skulle lage middag. Når han skulle ringe etter middagen, kom han i skade for å slå null først. Jeg må samtidig si at vi har sluttet å ringe til hverandre. Selvsagt sender vi e-post.

Tidligere var vi samlet noen kamerater for å spille kort sammen. Hva gjør vi nå?

Vi spiller kabal og hjerter med hverandre via datamaskinen. De fleste nye vitsene sendes selvsagt via e-post eller leses på hjemmesidene. En annen kamerat sa at det største tapet etter et datakrasj var vitsene som forsvant! Den samme familien har selvsagt 15 forskjellige telefonnummer, minst 5 forskjellige til hver person slik at vi skal være helt sikre på å nå akkurat den vi vil ha tak i.

Du vet at du har fått nok av 90-tallet når du leser dette og samtidig nikker og smiler.

Men hvis du samtidig sier: "Disse datavitsene skulle jeg ha sendt på e-post til vitsevennene mine", da må du passe deg! Hvis du i tillegg tenker: "Dette kan vitsevennene mine allerede ha sett på e-post", men pyttsan det orker jeg ikke å sjekke så jeg sender det på e-post til dem allikevel.

Poenget er: Det er opp til leseren selv å vurdere hvor langt du vil at den tekniske utviklingen skal gå på bekostning av menneskelig kontakt. Jeg har ikke sagt noe om hvor jeg står selv. Jeg har heller prøvd å se dette i et humorisk lys, men dette bør likevel gi litt ideer til ettertanke!

Hilsen

Stein