Globalnytt 7
Skoleavis for Norsk nettskole

Den magiske nøkkelen

Av Eva i 7. klasse, Aten

Det jeg nå skal fortelle, hendte i Dalen, et bitte lite sted i Norge, der det bodde en fattig pike som het Marte. Hun bodde alene i en smal hytte ved skogen, og det var langt å gå til byen hvor hun arbeidet. Hun hadde ingen foreldre. Moren hennes døde i fødselen og faren drog fra henne da hun var tre år. Da var det bare henne og den gamle barnepiken hennes igjen. Hun var så forferdelig glad i henne. Men, da Marte fylte femten år, døde barnepiken. Etter dette har hun vært helt alene i livet.

En kveld det regnet, tordnet og blåste, banket det på døren. Den blonde, blåøyde og spinkle jenta åpnet for den uventede gjesten og stod ansikt til ansikt med ei spåkone. Ja, det vil si ikke helt ansikt til ansikt, for konen hadde veldig bøyd rygg, og den røde, gjennomvåte kappen lot ikke så mye av spåkonen selv  bli synlig. 

Plutselig, mens Marte stod og iakttok den fremmede, hørte hun en hes kvinnestemme som sa: ''Kan jeg få komme inn, bånet mitt?''. Marte, som alltid var godhjertet og gjestfri, svarte: ''Ja, ja, vær så god og kom inn!''

De kom inn i det eneste rommet i hytten og satte seg på de slitte stolene. Marte satt der i den fillete kjolen og prøvde å være så naturlig som mulig enda hun var både nysgjerrig og kanskje litt redd, for hun hadde ikke sett kvinnens ansikt og hadde ingen anelse hvor hun kom fra.. 

-Skal det være noe å drikke? spurte hun, for å få starte en samtale med den ukjente kvinne. 
-Ja, takk; svarte spåkonen. Jeg vil gjerne ha litt cola.
-Å, dessverre, det har jeg ikke, sa Marte bittert.
- Ja vel, men det går bra.. Litt soda da?
- Det har jeg heller ikke…
- Litt solo, da..? spurte hun oppgitt.
- Næææii, men jeg har litt vann hvis De vil ha..!
- Jjaa, det skal kanskje smake, sa hun misfornøyd.

Etter at de hadde fått i seg litt vann, begynte kvinnen å snakke:
-Takk skal du ha for at du slapp meg inn. Mitt navn er Zaheva Mortadell Merkoså Allimeri Skallertina Miripiripo, datter av høvding Oala Tryggvaskon og jeg er en sigøyner. Men du kan kalle meg Miri. Kan du være så snill å gi meg husvære helt til i morgen, for jeg har ikke noe sted å være..? Hjelp meg er du snill, du kommer ikke til å angre!

Marte, som var så snill, svarte: ''Ja, med stor glede..!'' Hun så på ansiktet til sigøynerkvinnen mens hun snakket.. Det var veldig slitent, fullt av rynker, og øynene så ut som bare noen hull. ''Hun har nok ikke brukt kremer i det hele tatt..'' tenkte Marte. Hun delte maten sin med kvinnen, enda det ikke var så mye å by på. Etterpå gikk de og la seg.

Neste morgen var det sol og fint vær, og spåkonen kunne dra. Hun takket Marte for alt og fortalte henne en hemmelighet hun hadde båret i hele sitt lange liv. Hun sa: ''Det finnes en magisk nøkkel, langt langt borte. Hvis du bare vrir den i en dørlås, kan du få hva du ønsker deg. Hvis du vil ha deg en Rolls Roys, kan du bare vri og si, '' Jeg vil ha en Rolls Roys..''. Og da står bilen utenfor. 

Men, nøkkelen ligger på et hemmelig sted som bare et troll vet om. Det har seks hoder og er veldig grusomt. For å komme til monsterets hule, må du  gå over disse fjellene og over skogen som ligger der, sa hun og pekte. 
Da skal du bare si at jeg sender deg.. Du er den rette pike, og det vet 
jeg. Fordi jeg fikk ordre om å fortelle hemmeligheten til bare en jente som var frisk, ung og vakker og som ville hjelpe meg og gi meg mat.. Dra dit, så kommer du til å leve godt, for det er du verdt.

Så lenge kvinnen snakket, lyttet Marte på. Hun var begeistret, men lurte på hvorfor ikke spåkonen selv hadde dratt og hentet nøkkelen.. Spåkonen svarte bare: ''Den er bare ikke ment til meg. Og den må komme til rette i den riktige eierens hender. ELLERS, og nå ble tonen i stemmen hennes plutselig truende, ellers kommer den bare til å bringe sorg til den som eier den…''

Da de begge var ferdige med det de skulle si, sa de adjø, og spåkonen dro. Etter dette greide ikke Marte å sove om natten. Hun var altfor spent etter det hun hadde hørt. Hun bestemte seg for å dra og finne den magiske nøkkelen. Ved daggry var hun klar til avgang.

Hun gikk over fjell og skog og kom den sjette dagen endelig fram  til trollets hule. Hun var nokså utmattet, men tanken på et bedre liv ga henne mot til å fortsette.

Hun gikk på tå helt inn til trollet. Det satt på sofaen og så på TV. Det vil si at alle de seks hodene drev med litt forskjellig. Det første hodet spiste pop-korn, det andre pilte i nesa, det tredje leste ukebladet ''Se og Hør'', det fjerde så på TV, det femte sov og det sjette leste Donald Duck og Co.

Marte tok seg sammen, for hun ble ganske forferdet av alle de grusomme hodene som var både ukjemte, urene, ustelte og så så voldelige ut. Hun måtte kremte fem ganger for å få monsterets oppmerksomhet. Alle hodene 
snudde seg, unntatt det som sov. 

Marte ble veldig redd da alle de grusomme hodene stirret på henne. Men hun tok seg sammen og sa: ''God aftens. Mitt navn er Marte og Miripiripo har sendt meg.'' Etter at hun  var ferdig med det hun hadde å si, stirret trollehodene en god stund på  henne før det femte hodet våknet og stillheten ble brutt. 

Det hodet som nettopp hadde våknet, brølte og gned seg i øynene for liksom å våkne  ordentlig. Da han våknet, ble han litt forundret over at alle de andre stirret på ei jente.

-Hvem er hu der? spurte han. 

Det andre hodet svarte etter liksom å ha kommet til live igjen. 
-Hva var det du hette igjen, lille frøken?
-Mitt navn er Marte, og Miripiripo sender meg. 
-Ja, det var sånn det var ja. Og hvorfor har du kommet hit da? spurte det sjette hodet.
-Miripiripo fortalte meg at jeg ville finne en magisk nøkkel, og da skulle jeg besøke og spørre dere. 

Da Marte sa det, stirret de alle sammen beundrende på henne . Etter en stund begynte de å oppføre seg skikkelig.

-Vil du sette deg? sa det ene hodet.
-Har du lyst på en liten drink? spurte det andre.
-Trenger du en pute under føttene?
-Vil du ha litt mat i livet?

Marte likte denne oppførselen. Da hun hadde slappet av og spist, og hun 
nevnte den magiske nøkkelen, ble hun fortalt at den lå i fru Mariparipos smykkeskrin. 

Mariparipo, var Miripiripos søster, fikk hun vite. Hun levde i en underjordisk hule, under trollets hule. Hun var ei slem heks, og hadde gjort om Miripiripo til en gammel spåkone, mens hun var ei vakker jente. Og hun hadde også skapt om Miripiripos kjæreste til et dumt og grusomt troll som sto rett foran henne. Dette hadde hun  gjort fordi de var så glade i hverandre, og Mariparipo var så sjalu på dem. For det var ingen som likte henne som var så grusom og stygg. 

For at trollet, Miripiripo og alt sammen skulle bli ordentlig igjen, måtte Mariparipo drepes, og det var Marte som var utvalgt til det. Som ''betaling'' skulle hun få den magiske nøkkelen. 

Etter et par dagers hvil hos trollet ble hun vist veien til Mariparipos hule. (Veien kan jeg dessverre ikke fortelle, fordi det er en hemmelighet som er blitt båret i mange lange år og som må gå over fra slekt til slekt.) 

……………………………………………………………………………..
Hulen var uhyggelig tom og møkkete. Mariparipo hadde nok aldri vasket blodet vekk fra gulvene etter alle de unge parene hun hadde drept på grunn av sin sjalusi. 

Da Marte var vel framme, fikk hun øye på Mariparipo som satt i en stol og spiste blodklubb fra siste par.. 
''God aftens'', sa Marte.
Mariparipo snudde seg. Hun hadde en diger føflekk på nesen og håret var ustelt og stritt. Neglene var minst fem cm. lange, og tennene var gule.
''Hvem………er det…som…tørr…å …ødelegge…MATROEN MIN?''
Marte ble nokså skremt, men hun visste at det hun så foran seg, bare var ondskap og at hun hadde bare godhet inne i seg. Hun visste også at 
godhet alltid vinner til slutt.
''Det er meg, Marte fra Dalen!"
''Og hva…vil..så….du..HER?…om jeg må be?''
'' Jeg kom hit fordi jeg ikke fant noe annet sted å være. Jeg er veldig 
sulten og trøtt, kan De ha meg her hos dem, bare for noen dager?''

Mariparipo var til og med spåkone og visste at denne lille piken kom til å drepe henne. Hun prøvde da å lure henne så hun kunne drepe henne isteden.
''Jaså'', sa hun med et smil. ''Ja, du må vel være veldig trøtt og sulten når du har dratt hele den lange veien fra Dalen. Ligg et par dager i de bløte sengene mine og et av den gode maten min…'' sa hun og tryllet fram den deiligste maten en kan tenke seg. '' Hun var et eneste smil da hun sa dette.

Så ble det til at hun bodde der ei uke. Imens drev heksen med å lage en forferdelig gift som hun kunne forsyne piken en god del av, så hun skulle bli kvitt henne. 

Da de satt og spiste om lørdagen, skjenket heksen giften i et glass med vin til Marte og tok selv et glass. De skålte, og Marte drakk… Heksen smilte og ventet på at giften skulle virke. ''Bye, bye, Tornerose'', tenkte hun.. Men, Marte døde ikke. Det var ikke til å tro! I steden for, strømmet det lys fra hele kroppen til Marte, og heksen ble blindet av det. 

Og fra Marte hørte hun: ''Dette er lørdag og i Bibelen står det at man skal ofre lørdag til å takke og velsigne Gud. 
Du har ikke gjort det, Mariparipo! Du har drept mange mennesker, og alle 
var uskyldige. Nå, denne piken. Men, nei, nå skal DU dø! '' det var 
hellige ord. 

Heksen døde og Marte kom til seg selv igjen. Hun fant nøkkelen i skrinet og gikk ut i den ordentlige verdenen. Da hun kikket bak seg, fikk hun se at hulen og alt var forsvunnet. 

Miripiripo ble til en vakker ung pike igjen og ble gift med sin elskede prins. Alle de unge parene som ble drept, kom til live igjen og levde lykkelig i alle sine dager. Og Marte, hun fant seg en kjekk kar og giftet seg. Nøkkelen har hun enda, og hvis dere møter en kvinne som holder i en nøkkel og sier ''Jeg vil ha en Rolls Roys…'', er det henne!

Hilsen Eva!