"Nei! Hvor er hun? Snøhvit kan ikke være borte. Vi må finne den!" ropte Petter.

Å så kaldt det er ute, og jeg har ennå ikke vent meg til fjell og geitelukta her på fjellet," sa mamma.  "Kommer dere snart?" ropte Petter.

De gikk inn i skogen. "Ikke gå så fort da, pappa. Jeg får alle grenene i fjeset, det gjør vondt," gråt Petter. "Kanskje du skulle blitt hjemme på setra, i til felle Snøhvit kommer dit," foreslo pappa.

"Nei, jeg må være med og finne Snøhvit. Men se der borte, der er det noe hvitt. Det er sikkert Snøhvit, kom," sa Petter. " Nei det er bare en hare. Men det er nok ikke sikkert at vi finner henne i det hele tatt," sa pappa. "Jo, vi skal finne Snøhvit," svarte Petter.

De gikk i skogen og lette. "Nei, nå er det nesten helt mørkt, vi må gå hjem til setra så vi ikke går oss bort. Du er sikkert veldig trøtt Petter. Vi får lete mer i morgen," sukket pappa og tok Petter i hånden.

Da Petter hadde lagt seg, fikk han ikke sove. Han luktet på hendene sine, det luktet Snøhvit. Han kunne huske at han hadde lekt med henne tidligere på dagen, og kost med henne.

Nå var hun ute i skogen helt alene, det var sikkert veldig kaldt ute. Petter lå og tenkte på Snøhvit, men til slutt fikk han sove.

Petter drømte at Snøhvit kom løpende til han. Han syntes til og med at han hørte det breke. Men det var sikkert bare en av geitene i fjøset. Men det kom rett utenfra. Petter lå halvvåken, plutselig for han opp. Det måtte være Snøhvit!

Han løp ut. Der sto hun utenfor vinduet hans, å så glad han ble! Det var så godt å klemme hodet inn i det myke ragget, kjenne den gode geitelukta.