Hege

Det var en gang ei jente som het Anne og som ikke visste hvordan man skulle bruke kart og kompass. Når alle i 2. kl skulle ha orientering, ble hun bare borte.

Men den egentlige grunnen til at hun ble borte, var for at hun lette etter en hemmelighet som ingen visste om.

Hun gikk langt og lengre enn langt, og fikk se et gammelt dokument med et kart på, men hun kunne jo ikke lese, så hun gikk videre og tok med seg det gamle dokumentet.

Litt etter så hun to alver. Hun sa til seg selv "Løp, løp og se deg ikke tilbake". Men da hun skulle løpe, sa en av alvene: "Ikke vær redd, vi skal ikke skade deg."

Og da stoppet hun opp og spurte: "Kan dere da vise meg veien?" De små alvene vinket, og det viste seg at de skulle vise henne et eller annet.

De gikk inn i et gammelt hus eller var det en grotte? Vi vet ikke helt sikkert, for det så ut som et hus. De ga henne en gåte. Den gikk sånn: "Gå østover, og se etter et stort slott og hent den svære tingen som står midt i salen."

"Men hvor er øst?" Spurte Anne lurt. "Det finner du ut med sola" sa alven, men hva mente han med det?

Men da Anne skulle spørre, var alvene borte. Så Anne gikk videre og prøvde å finne ut hvor øst var så hun tittet opp mot solen og så lenge på den. Mens hun så på solen, snublet hun og datt ned i ett dypt vann.

Da hun var dotten ned i vannet, åpnet hun øynene og oppdaget at hun var i himmelen. Der fant hun hemmeligheten og de tingene, men hvordan skulle hun komme seg hjem igjen? Hun så ingen mennesker. Derfor gikk hun bare og prøvde å finne noen. Til slutt så hun et slott. Hun prøvde å komme seg inn i det, og det klarte hun. Inne i slottet så hun de to dvergene, men hun gikk bare videre inn i en lang gang. På slutten av gangen var det en dør som hun åpnet.

Inne i den døra stod det en mann som sa at hun skulle gå til den vise mannen for å få beskjed om hva hun måtte gjøre.
Men etter han hadde sagt det begynte Anne å gråte,for hun ville så gjerne hjem.

Da sa mannen:"ikke vær redd,jeg skal følge deg til han, han er veldig snill skal du se."
Dette gjorde Anne rolig og hun fulgte mannen. Inne hos den vise mannen var det en koselig og gøy stemning, akkurat som et fantasislott.

Anne spurte den vise mannen om hun noen gang kunne komme hjem igjen, men den vise mannen sa: "Vær ikke redd, vi skal passe på deg her i paradiset mitt. Du får ikke møte foreldren eller vennene dine og de vil heller ikke møte deg, men du kan se dem i denne fontenen jeg har her."

Anne tenkte at alle måtte dø uansett, og i himlen går tida mye fortere enn på jorda, så hun satta seg på en sky og ventet på sine venner. Og tro det eller ei, så var Anne glad for det og................
ps:hemligheten var en skatt,men den skatten ble igjen på jorden i og med at hun hadde dødd, for i himlen trengs ei penger eller makt,der lever vi i ett.

:-) Ingrid Maria og Hege